Predikant med moderate svovelutslipp.

Steinar Lem :"Den tause krigen"

Forum, Aschehoug.

Framtiden i våre hender gjorde et kupp da de fikk Steinar Lem som informasjonsleder. Han har mange odds mot seg. En kommentar fra nabo med radikal fartstid og svinnende politisk engasjemang er trolig typisk: "Orker du virkelig å lese det der, - man blir jo så deprimert av det !" Jeg tror uvitenhet og manglende engasjement kan være bevisste strategier, ikke uttrykk for interesseløshet. Nettopp fordi stadig flere vet at en fortsatt "stø kurs" på lang sikt medfører en global katastrofe, og samtidig ikke øyner realistiske alternativ, forsøker man forståelig nok å glemme det hele.

Politikerne er naturligvis et problem: "Hvordan skal vi som nasjon møte en krise hvis desperate alvor få betviler i enerom, men som våre fremste politikere lyver vekk, dementerer for offentligheten ?"(..)"Det første som uomtvistelig må gjøres er å snakke sannferdig om alvoret i situasjonen. Det gjør G.H. Brundtland langt på vei - på engelsk, hvis hun f.eks. holder innlegg på Rio-konferansen."

På norsk nevner hun knapt de virkelige utfordringene. Arbeiderpartiet, sammen med sine allierte i Høyre og Fremskrittspartiet, stemte ned forslag om å utrede konsekvensene av den forbruksvekst som langtidsprogrammet la til grunn. Steinar Lem lykkes langt på vei i å overbevise oss om at det ikke er han, men vi som står for det utopiske alternativ. Og med "vi" mener han også oss vanlige valgdeltagere som gjør det til et partispolitisk selvmord å gå inn for merkbare reduksjoner i flertallets kjøpekraft. Man kan altså konkludere med at det er typisk norsk å være Gro. Vi vet om problemene, men greier ikke "oversette" dem til vårt hverdags-virkelighet. Å kjøre lange veier for å kvitte seg med papir rører ikke ved hovedproblemene.

Men det kan jo være vanskelig å omstille seg. Selv har jeg problemer med å se det fortreffelige i at flere av mine kolleger i Steigen må slutte med sau fordi gaupe og jerv - dyrearter som de senere år har kommet hit - desimerer flokkene deres. De står for en bærekraftig utnyttelse av utmarksressursene, de produserer kjøtt uten å beslaglegge store jordarealer i den 3.verden, slik jeg gjør gjennom billig kraftfórkjøp. Og de har ikke hjerte til å fortsette dyras lidelser. Men det sjenerer ikke de delene av miljøbevegelsen som sloss mot tyrefekting og hvalfangst av hensyn til dyra. Men tilbake til hovedpunktene:

Det er utopisk å fortsette en vekst som ødelegger ozonlaget. Vi kan skape klimaendringer med katastrofale konsekvenser. Det er umoralsk å perfeksjonere en frihandel som forutsetter utbytting av den tredje verden. Det er uansvarlig inntil det forbryteriske å forutsette at atomvåpen og reaktorer skal fungere uten tekniske og menneskelige feil i det uendelige. Deres ødeleggelsespotensiale er så enormt at vi ikke kan spille poker med den slags. Alternativene er ikke en tilbakevending til førmoderne livsformer.

Og her er vi ved en viktig nyorientering hos miljøbevegelsen: De står ikke lenger for et klart definert alternativ. Mange bebreider dem dette, jeg synes det er et stort skritt i riktig retning. Hvis dagens (stø)kurs bærer mot en avgrunn, er det ikke nødvendig eller klokt å fastlegge et detaljert alternativ - ettersom vi ikke er kjent i framtidens terreng. Det viktigste må være å unngå avgrunnen, og kontinuerlig revurdere terrenget underveis. Lem har i alle fall distansert seg fra rådende mytologi omkring kvinnekjønnets fortreffelige egenskaper m.h.t. fred, miljø og lignende bærekraftig svada.

I mindre grad hever hans prosa seg utover klisjeene når det er tale om moderne media og vilkår for offentlig samtale. Når var det bedre ? En kan ikke sammenligne den litterære offentlighet som en gang rådet innenfor det liberale borgerskap med TV2. Men det er likefullt et poeng å påvise de begrensninger som ulike offentlighetsformer legger på det sammenhengende resonnement. Sånn apropos; hvis noen av leserne ønsker å gå videre fra Lems populære og media-tilpassede skrivestil, og gå litt i dybden, kan jeg anbefale Stein Hansens bok "Miljø-og fattigdomskrise i sør" på Universitetsforlaget. Lem har min sympati når han foretrekker et element av erkjennelse knyttet til opplevelsen. Hans betoning av kulturens rolle som motkraft til tankeløst konsum og atspredt distraksjon er også spiselig, hvis en ser bort fra en noe nedlatende tone. At Hitler så for seg at slavearbeiderne skulle dulmes fra opprør gjennom kontinuerlig musikk, gir oss neppe holdepunkter for å anta at metoden virker. Like lite som det er et gangbart argument å henvise til Hitlers vegetarkost eller SS' avdelinger for parker og kulturminner.

Slike innvendinger forandrer ikke det forhold at boka ellers er viktig og god, med en sikker beherskelse av de retoriske virkemiddel som skal til for å få oss til å erkjenne det ubehagelige. Så gjelder det å ikke velge den på kort sikt mest behagelige løsning, men den nødvendige.

Ivar Bakke