Lesegleder

Syn og Segn nr 1, 1998: ”Den nasjonale røyndomen"

Nils Rune Langeland er blitt redaktør for „Syn og segn" . Hans virke som redaktør starter med et nummer som går motstrøms, samtidig som det overskrider rollen som menighetsblad for en svinnende subkultur. „Norskdomsrøysla er en del av den folkelege radikalismen, men er det i 1998 mogleg å væra radikal på vegner av det folkelege utan å bli nostalgisk ?", heter det i lederartikkelen. „I 1968 var eg fire år. Tanken på at eg og min generasjon av nynorskbrukarar berre skulle vere med på å gje nederlaget ein heroisk dåm, er ikkje særleg tiltalande." skriver Langeland. De som slutter seg til herskende trender vil jo alltid kunne beskylde motstanderne for ikke å ha skjønt „den nye tid" - og det ofte med rette.

 Men etter tidsskriftet å dømme, er den tilbakeskuende pessimismen fortrengt av en ungdommelig, aggressiv og nyfiken vending mot vår egen tid. Spørsmålet er om tidsskriftet i fortsettingen vil bli en slik arena for djerv opposisjon som det redaktøren ønsker. Den slags avhenger dessverre i stor grad av hvor høy kulturell status en makter å knytte til prosjektet. Få er mer forfengelig enn intellektuelle. Vi vil gjerne bli sett av hverandre. Etter dette nummer å dømme, burde det bli en ære å komme på trykk i Syn og Segn. Jeg halvveis tror at det kan bli av de periodika en "må" ha lest for å kunne følge med i den viktige debatten. Men hva med det "folkelege" – er terskelen for høy ? Jeg tror ikke det. Rune Slagstad påpeker i et interessant intervju at det særpregede ved norsk folkelig motkultur var dens oppfostring av en mot-elite til den gamle embetsmannsstanden. Denne eliten var blitt myndiggjordt gjennom en skolering og dannelse som ikke medførte at en skulle frasi seg sin bygdebakgrunn. Men det var – da som nå - nødvendig å skaffe seg kompetanse for å tvinge den gamle elite til å lytte.

Kulturstatsprosjektet fra midten av forrige århundre ble – ulikt mange andre land – ikke en "bastion for ein konservativ antidemokratisk elite". Det virket tvert imot samensveisende for folk og elite gjennom et felles nasjonalt prosjekt. Og det er i denne "folkedanning"-tradisjonen Syn og Segn fortsatt står, later det til, men uten den noen pralende, naive selvgodhet som delvis har skjemmet norskdom-tradisjonen. Dette temanummeret om det nasjonale inneholder også et intervju med opphavsmannen til begrepet "forestilte felleskap", Benedick Anderson. Hans synspunkter på nasjonalisme-forestillingens muligheter og farer er tankevekkende lesning.

Hans Marus Hanseen må vel sies å være arketypen av den gode elev. Han er stipendiat i filosofi og minner i sin folkelige, presise form om Jon Hellesnes. Langt på vei gestalter han den samme filosofiske tradisjon og den samme vilje til å henvende seg utover et snevert fagmiljø. Men den gode elev av Habermas og Hellesnes er altså ulydig, og artikkelen avslutter med en ironisk snert mot farsfigurene. Underveis har han på forbilledlig vis gjort begripelig sentrale tema i deres tenkning.

Irena Turonska gir et resyme av vårt bilde av Europa gjennom ulike tider. Det er et (selv)bilde som har vekslet med den politiske dagsorden og historiens skjeve gang. 70-tallets mentalitet gis en presentasjon i lys av idehistorie og historiske hendelser. Turonska gir et riss av de universalistiske opplysningsideene fra den franske revolusjon og den romantiske mot-tradisjonen, som betoner det lokale, stedegne. Den politiske utgaven har romantikken har satt det felles menneskelige i parentes, til fordel for gruppe-tilhørigheter. Den står sterkt på venstresiden. Derfor vil F.eks. professor Galtung spare andre himmelstrøk for utidig innblanding og mas om vestlige menneskerettigheter som han selv benytter seg av. På 70-tallet ignorerte man den Øst-Europeiske erfaring som viste at det også fantes europeere som var undertrykt og forfulgt, og at imperialisme og undertrykkelse ikke var et eksklusivt Europeisk foretak. Turonskas tekst åpner for en forståelse av begge tradisjoner, og peker mot en erkjennelse av "behovet for eit nytt slags samspel mellom universalismen i opplysningstanken og romantikkens kjensle for det spesifikke."

Det er i dette spenningsfeltet Syn og Segn befinner seg. Et historisk bevisst utgangspunkt i det lokale med blikket vendt mot en politisk og filosofisk refleksjon uten landegrenser. Det blir en ganske spennende mikstur. Rett morsom blir det også når forlagsredaktør i Spartacus Forlag, Frode Molven, gir seg til å skrive epistler til Holberg om åndslivet i provinsen Oslo. Solveig Aareskjold skriver om Arne Garborg og andre eksempler på oppbrudd fra tradisjoner. De Lillos har også funnet plass, sammen med mangt som av plasshensyn ikke kan omtales her. Som et slags terningkast vil jeg begå den uortodokse handling å herved bestille et abonnement. Dette ga mersmak.

Ivar Bakke