Den langsomme samtalen.

Frode Molven (red.): "Talemøte – samtalar i norsk tid"

Samlaget 1998

Det finnes heldigvis flere offentligheter utenom dagsaviser og TV. Ymse fagblad og tidsskrift danner små torg for samtale, refleksjon og ny erkjennelse. Mye av det som stikkordsmessig refereres til i massemedia, kan en stifte et mer inngående kjennskap til gjennom bøker og tidsskrift. Boka "Talemøte" er et slikt forsøk på å gripe tak i en del begreper som flyr gjennom lufta, gå litt tettere innpå noen av de ord og forestillinger vi omgir oss med. Hva betyr f.eks "globalisering" og "norsk kultur" ? Og hvilke underforståtte tanker preger vår historieskrivning og pedagogikk?

Basis for denne boka er tidsskriftet "Replikk", som siden det ble startet i 1995 har innledet hver nummer med en lang samtale mellom to personer. Selv om ståsted og fagbakgrunn er ulik, ble samtalene ikke slike uartikulerte skrik over avgrunner som det norske TV-dueller så ofte blir. Partene gis anledning til å fullføre et resonnement, gå inn på den andres argument. De utfyller og korrigerer mer enn de "tar" motparten. Det er et slags sivilisatorisk framskritt å lese Sigurd Allern i samtale med Per Egil Hegge. På nynorsk ! De utformer en nyansert og presis kritikk av norsk avisjournalistikk, og det er ikke hverdagskost.

En hyggelig overraskelse var Dag Østerberg i samtale med Kristin Clemet. Clemet synes det er et legitimt standpunkt å "gå inn for å lukke Norge"(sic!), men tror at det vil redusere vår levestandart. Og det vil være usolidarisk overfor fattige land. Muligens skjønner hun hva hun mener. Ex(?)-marxisten Østerberg virker mindre ideologisk opphengt og mer pragmatisk, sett fra mitt ståsted. Og det overrasket meg.

Overraskelser er det lite av i samtalen mellom Erling Fossen og Kjartan Fløgstad. Få har mer bastante forestillinger om en nasjonal identitet og en rural "folkekarakter" enn Fossen, noe som gjør ham til en anvendbar media- nisse som forsyner dagsaviser med punchlines de kan sitere. Fossen gir bondehatet et ansikt og akademisk ferniss, han står fram for å hjelpe andre.

"All tenkning" har i følge Fossen foregått i byene, fordi byene stimulerer intellektet på en helt annen måte. Dette er så vidt dype og kompliserte tanker at en understimulert bonde bare kan bøye seg i undring.

Odd-Bjørn Fure blir intervjuet av Sjur Holsen, og han foretar viktige presiseringer omkring forskjellen mellom på den ene siden nasjonalistisk ideologi - og på den andre siden nasjonalstaten forstått som et sett av samfunnsinstitusjoner, verdimønstre og handlingstilbøyeligheter. Fure har også interessante refleksjoner omkring mulighetene for en "EU-identitet". Han advarer mot å trekke allmenne slutninger om nasjonalisme ut fra det særegne, eksempelvis franske og tyske. Fure påpeker også det uheldige i at det i EUs kjerneland har vært ført en debatt om unionen som fornekter viktige elementer i den nasjonale symbolikken. Disse har høyresiden overtatt. "Balansen er delikat, og faren for at reaksjonære, nasjonalistiske grupper kan profittere på denne situasjonen, er til stede både i Frankrike og Tyskland, men spesielt i Frankrike, som er et langt skjørere demokrati enn det Tyskland er."

Noe av det samme er herrene Stein Ørnhøy og Thomas Hyland Eriksen inne på i deres samtale omkring globaliseringen. Ørnhøy drar inn viktige historiske perspektiv som modererer to utbredte forestillinger: At nasjonalstaten i dag er passé og at dagens situasjon er så radikalt forandret mht. hvor mye de politiske institusjoner kan påvirke utviklingen. I samtalens løp beriker og nyanserer de hverandres syn, og leseren sitter klokere tilbake.

Virkelig kritisk til verks går Bjørn Kvalsvik Nicolaysen og Aslaug Nyrnes. De tenker høyt omkring spørmålet "kva er kulturarv, klassiske tekstar og overlevering i ei ny tid?" Deres angrepsvinkel på siste lærerplan er retorikkens, de peker på skulte og innforståtte tenkemåter som preger norsk pedagogikk og formidling av en norsk kulturarv. Og enda er det mange flere leseverdige artikler som kunne fortjent omtale. Jeg vil bare gjøre plass for et par tanker boka har bidratt til: Noen ganger bidrar intellektuelle til å nyansere det forenklede og gi språk til det uklare. Andre ganger kan akademikere få rene anfall av jakt etter den gode syntese, på å gi slående språklige oppsummeringer av kompliserte og motstridende prosesser. Det fører ofte til rabiate forenklinger og vage, metaforiske begrep som skal favne hele vår tid. Dette språket smitter, og hvor mye disse akademikerne enn er kritisk overfor det vilkårlige i valg og formidling av en kulturell kanon, så er de selv, gjennom sitt språk, levende eksempler på nettopp dette: De tilhører eliten og snakker dens dannede språk, på tross av all uenighet. Også dette språket har sine hvite felt av taushet.

I den grad noen tror det er mulig med en verdinøytral, "objektiv" formidling av kunnskap og tradisjon, blir synliggjøringen av dagens utvalg og vinkling av fakta et nyttig bidrag til selvrefleksjon. Kritikerne kommer selv ikke utenom denne verdiformidler-rollen, - noe ikke alle er seg bevisst. Å kritisere formidling av verdier som sådan, er naivt. Språk er (definisjons-) makt.

Og jeg er usikker på om alle kritikerne er seg bevisst i hvilken grad deres eget vokabular og dannelse danner en beskyttende mur mot kritikk og erfaringer utenfra. Det burde være mulig å nettopp reflektere omkring dette, uten å avvise problemstillingen som et utslag av en særnorsk anti- intellektualisme. Det burde interessere alle med ønsker om å nå utover den lille krets av kolleger. Forhåpentligvis når "Talemøte" langt. Den er variert i innhold og variabel av kvalitet og tilgjengelighet, men nesten ingen av artiklene var bortkastet lesning. Tenk på det, neste gang du blar gjennom en avis.

Ivar Bakke