Rase

Studs Terkel: "Rase"

Gyldendal 1994

Studs Terkel er en slags krysning mellom Erik Bye og Jahn Otto Johansen. En som løfter den berømte "mannen i gata" ut fra statistikken og anonymiteten. Hans intervju-bøker og program nyter stor respekt og popularitet.

Boka "Rase" er en samling intervju med amerikanere med ulik bakgrunn og hudfarge. De snakker om hvordan det gikk med landet, hvordan tiden herjet med de håp om rettferdighet og likeverd som Marthin Luther King tente. De tenker høyt om egen identitet og erfaringer med De Andre.

Mennesket er en grusom og lunefull rase, i stand til å begå de mest ondskapsfulle ting. Men det vil gjerne ha en slags begrunnelse for sine handlinger. Ryker begrunnelsen får det problemer. Dagens rasister kan ikke like ubesværet som tidligere snakke om laverestående raser. Så stor betydning har faktisk historisk hukommelse, opplysning, bevisstgjøring. De innleder gjerne sine fordommer med å understreke at de ikke er rasister. Men rasismen er jo ikke borte ?

Nei da. Og vil du vite mer om hvordan den arter seg hos de vulgære kulturløse Amerikanerne, kan du lese Studs Terkel. ( Det siste var en spøk, du som måtte nikke samtykkende kan holde opp nå.) Den moderne segregeringen er oftest ikke rasistisk begrunnet. Atskillelsen og skepsisen er oftere et spørsmål om frykt for konsekvensene enn personlig motvilje. Det handler om den svarte taxi-sjåføren som ikke tør stanse og plukke deg opp hvis du er svart. Hvis du skal hjem må han kanskje kjøre deg til de farligste strøkene i byen. Det handler om de hvite kameratene dine som krysser gata når de ser deg komme sammen med andre svarte tenåringer. D.v.s. de så ikke det var deg, og følgelig brukte de de alminnelige regler for å unngå bråk. En stor del av intervju-objektene kommer fra Chicago. Der skal man helst vite hvor man går og hva slags folk en snakker til. En fordomsfritt åpent sinn, et ønske om å demonstrere at en ikke er rasist - det kan bli noe av det siste du gjør. Altså oppfører du deg som om du var det. Men hvordan er det blitt slik ?

En hvit advokat sier det slik: "Å tro at du ka samle alle de minst vellykkede menneskene i samfunnet på ett sted, og vente deg noe annet enn fanteri og korrupsjon, er latterlig. Disse menneskene burde bo spredt ut over hele byen. Det virker hvis du gir det en real sjanse. Du flytter ikke en svart getto. Du eliminerer den."

En fra den svarte gettoen sier det slik: " Ei stund var det sånn at alle hadde jobb, men så minka det med jobba og blei hardere og hardere. Så vi måtte tilbake til det livet vi hadde slutta med. Sånn smånasking fra dag til dag. ..skulle helst levd et ærlig liv, men åssen skal jeg greie det når det ikke er jobb å få ?"

En mexicansk-amerikaner sier : "Det er et skikkelig paradoks de har havnet i, spansk-amerikanerne og de svarte. På den ene siden sier vi: Skaff deg en utdanning, ta dine eksamener, skap deg et bedre liv. Men når de forlater gamle tomter, heter det at de er overløpere ".

En politimann med erfaring fra Chicagos slum sier: "Utdanning har alltid vært den eneste utveien. Men det er vanskelig å studere når du bor i en treromsleilighet, sammen med sju bråkende søsken. Det er sommer, dere har ikke klimaanlegg, og du hører alle lydene utenfra. Hvis du går på biblioteket og sitter til seint på kveld, er du redd for å gå hjem. Det sjokkerende er ikke at så få klarer det - men at noen faktisk gjør det."

Riktig ei bok til å bli handlingslamma av ? Nei, selv om de mest sangvinske tilhengere av fargerikt felleskap muligens blir noe betenkt. Det løfterike er å lese hvordan folk har forandret holdning, ervervet selvrespekt og åpnet seg mot andre grupper uten frykt for egen identitet. Boka er motstridende i sin tendens, men alle stemmene bidrar til økt forståelse av et sammensatt problemkompleks. "Hva må gjøres ?"

Ikke lett, men viktig å svare på det, nå som vi skimter konturene av en begynnende gettoisering av våre innvandrere. Uten selvrespekt går det ikke. Hvordan skape den ? Var ikke våre høyreparti så håpløst moderne, kunne en jo lære litt av vår egen nære fortid, om hvordan Fattig-Norges klassesamfunn forandret seg. En forutsetning er at politikere holder opp med å behandle slike spørsmål som upåvirkelig skjebne. Ellers blir de det. Boka bringer dette "stoffet", dette "problemet" ut fra språkets allmenne kategorier, løfter det fram slik at vi får øye på menneskene, lengslene drømmene. Det er en god begynnelse. Å få øye på, for å kunne skjelne, forstå, hjelpe.

Ivar Bakke