På flukt inn i det ukjente

Reidun Mellem (red):"Så jaga dem oss fra heiman våres"

Orkana Forlag-98

Hva ville du tatt med deg hvis du hadde fått en dags frist til avreise? Maksimum 10 kilo håndbagasje og noen febrilske dager til å gjemme unna det mest uunnværlige – hva hadde du gjort. Og hvis du dreiv med husdyr – hadde du sjøl klart å ta livet av besetningen på ordentlig vis, salta kjøtt og gjemt unna til dere en gang kanskje kom tilbake. Eller tatt med fór og ei ku som kunne holde minsteungen med melk der dere kom. Hadde du beholdt mot og handlekraft under slike omstendigheter? Ikke godt å si, mennesket er et elastisk vesen. Men jeg tror de fleste i vårt spesialiserte samfunn hadde manglet de ferdigheter som skulle til for å klare seg under så vidt primitive forhold.

Befolkningen i Finnmark og deler av Troms anno 1944 var vant til å klare seg selv, til å improvisere. Men det måtte likevel være en dramatisk usikkerhet som meldte seg da beskjeden om tvangsevakuering kom. Ut til det uvisse, bort fra det kjente og kjære. Det var drivminer i flere fjorder, kysten lå nedblendet, båtene gikk med slukte lanterner. Skulle en heller forsøke å komme forbi de tyske postene, rømme til Sverige eller til de befridde delene av Finnmark ? Skulle en gjemme seg bort i gammer og fjellhuler? Tyskerne kunne da vel ikke brenne ned alt?

 Jo de kunne. Wehrmacht var ikke begeistret for tanken, de hadde hendene fulle med å evakuere den 20. Gebirgsarme vekk fra den russiske fronten og mente det var unødvendig å skulle transportere nesten 50 000 sivilister i tillegg. Det kunne medføre kaos på veiene. Dessuten fulgte russerne neppe så langt sydover, og en nedbrenning av hus i Finnmark kunne piske opp anti-tyske stemninger i Sverige. Men den øverste tyske sivile leder i Norge, Tervboven, mente den brente jords taktikk var nødvendig, og han vant gehør for sitt syn hos Hitler. Den 28.10.1944 utstedte Hitler sitt "Führerbefehl" om tvangsevakuering og ødeleggelse. "Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass", het det der. Med tysk grundighet ble nedbrenningen gjennomført, dyr nedslaktet, inventar ødelagt. Men behandlingen og transporten av de norske sivile må generelt sies å ha gått sivilisert for seg, sammenliknet med øvrige krigsskueplasser på denne tiden. På grunn av dyktig etterretning ble sjøtransporten ikke utsatt for allierte angrep. Men for mange av russefangene som ble drevet sydover langs veiene, ble dette en dødsmarsj. For dem gjaldt det andre lover.

Vi opplever historien ut fra vårt private ståsted, slik den arter seg for oss. Krigstiden er så mye forskjellig. Det er ikke skrevet stort om hvordan det var å bli tvangsevakuert. De som ble rammet av dette tilhører ikke den mest skrivende del av befolkningen. Fiskere, husmødre og småbrukere fra Fattig-Norge. I boka "Så jaga dem oss fra heiman våres"(Orkana Forlag-98), har Reidun Mellem intervjuet ni kvinner som forteller sin versjon av dette dramaet. Deres fortellermåte er preget av en språklig økonomi og sans for den talende detalj. Den knappe, presise formen er utrolig billedskapende og bevegende.

Det er sivilistene som taler, uten forsøk på å være politisk korrekt. I Finnmark stod NS særdeles svakt. Under krigen kunne man plutselig tjene penger på "tyskarbeid". Det ble god pris på fisk og jordbruksprodukter. En fikk gjøre det beste ut av de rådende forhold. (det var vel slik de også tenkte i det anti-nazistike Dagbladet da de la inn anbud på trykking av "Folk og Land") I motsetning til norske byer, ble det svært vanskelig å opprettholde paroler om å unngå samhandling med okkupanten. De bodde ofte i samme hus. "Fraternisering", som det heter, avledet av det franske ordet for brorskap. Brorskapet kunne gå begge veier; anstendige tyskere som kom med melk til mødre med små barn, som ga tobakk til russefangene. Disse soldatene fikk sine navn tilbake, de ble til mennesker i folks bevissthet. Men de fleste ble bare soldater, støyende folk en måtte frykte; rassiaer etter radio eller folk som ble holdt skjult, båter som kom tilbake til det brente landet for å oppspore de som hadde stukket seg vekk, fulle SS-ungdommer som tømte maskingeværsalver inn i flokkene av oppsamlede husdyr. Uhyggen og angsten satt i, lenge etter at flukten var over.

De flyktningene som havnet på Østlandet ble av noen sett på som "unasjonale". De skulle ikke reist sørover, det var jo parole fra London. Hadde de ikke også hatt mye å gjøre med tyskerne? Var de late, dumme, - stjal de? Det bedret seg for de fleste, heldigvis. Mange fikk gode venner, noen ble værende igjen. Flyktningetilværelsen er aldri enkel. De fleste ville hjem, begynne på nytt, ikke ligge noen til byrde. Berge inn for til husdyra, komme i gang.

Strabasene som møtte de tilbakevendte var mange. Myndighetene ville samle befolkningen i "hensiktsmessige sentra", det var planleggingens gyldne tidsalder. Forståelsen mellom partene var delvis dårlig. Men det var optimismens og framskrittets tid. Det er nå historie.

For et fall det er i mentalitet og evne. Fra det lutfattige, stolte pågangsmotet fra den gang og til dagens trøstesløse pessimisme midt i velstanden. Truet av en ny evakuering, planlagt av en anonym men hensynsløs fiende vi respektfullt kaller utviklingen.

Ivar Bakke