Sigurd
Skirbekk argumenterer ofte og overbevisende for at norsk offentlighet opptrer
inkonsekvent overfor dem som ikke deler den rådende moralkodeks. En angivelig
liberal og tolerant fortolkningselite nekter å inngå i en dialog med visse
grupper. I stedet blir de omtalt og diagnostisert gjennom ulike teknikker.
Meninger blir omgjort til symptomer, de som opponerer mot rådende moral har et "unaturlig",
"foreldet" eller "angstfylt" forhold til seksualitet eller
fremmede kulturer. De som ikke deler fortolknings-elitens horisont oppnår uhyre
sjeldent å komme i dialog.
Men en liberal
kultur som nekter å begrunne egne verdier, opptrer autoritært.
Skirbekks bok
utfordrer en rekke verdier og tolkningsrammer som i dag er felles, liberalt
tankegods. Slik sett er forfatteren selv en fremmedkulturell. Jeg tror det er
sunt å se sin egen kultur utsatt for en slik grunnleggende kritikk utenfra, fra
en som tenker på tvers av gjengse forestillinger. Det åpner for nyttig
korreksjon og et mer reflektert forhold til egne verdistandpunkt. Mye av denne
kritikken er relevant. Den bryter med naive, utvendige forestillinger om kultur
som summen av individers frie valg. Hvis ordet kultur skal ha noen mening, må
det dreie seg om en ramme av omforente, "tause" verdier som våre
forskjeller utspiller seg innenfor.
Hvorfor mener
så Skirbekk at den vestlige kultur er dømt til undergang hvis den ikke snarest
legger om kursen?
"Det
kan argumenteres for at et samfunn i lengden ikke vil tåle en individuell
frihetsdyrking som sprenger forutsetningene for forpliktende sosiale fellesskap
og kulturregulerte meningsrammer, at et samfunn med svak moral og familieform
ikke vil kunne reprodusere seg og at et samfunn som forbruker og forsøpler mer
enn naturen kan tåle, ikke har livets rett."
Hvis en
tilnærmelsesvis deler forfatterens kriseforståelse mht. grenser for vekst og
demografisk utvikling, blir det ikke så vanskelig å forestille seg en framtid
der en ser tilbake på dagens ekstremt individ-sentrerte moral som en
utillatelig luksus. Dagens moralske utfordring blir et valg mellom ulike onder
– gitt jordens begrensede ressurser.
Hvilke trekk
ved hans argumentasjon er det som volder problemer ?
I følge
egenreklamen er Skirbekk en av de få "samfunnsforskere som ikke har
latt ideologi og politisk ønsketenkning dekke over sin faglige innsikt."
Og den faglige innsikt sier det vi alle vet, og som Skirbekk tidligere har lagt
ned et stort og alvorstungt arbeid for å bevise; at innvandring fra fremmede
kulturer bidrar til å forandre vår egen, at det er en motsetning mellom
bevaring av egen kultur og integrering av andre kulturer.
Den rådende
seksualmoral er - ved siden av å være en ideologisk overbygning over privat
egoisme - ikke funksjonell, den er "dysfunksjonell". Dagens
seksualmoral produserer for få barn til å opprettholde egen populasjon. En
moral som fører til undergang for den gruppe den skal fungere i, må forkastes.
Hvite Europeeres sviktende reproduksjon er et kjernepunkt i hans argumentasjon.
Men hvordan tolker man denne empiriske innsikten i sviktende fødselstall ?
Hvorfor bør morgendagens nordmenn absolutt nedstamme fra oss som bor her nå ?
Og hvorfor er det et problem at vår kultur forandrer seg - slik Skirbekk har
som grunnleggende premiss ?
Her er det
våre ulike verdier kommer inn, eller "tabuene" som han gjerne kaller
dem. Det er ikke for å score billige poeng, men: De grupper hvis moralkodeks
kommer nærmest det ideal Skirbekk argumenterer for, er nettopp innvandrere fra
den 3. verden.
Skirbekk har
sikkert rett i at historien om Holocaust fungerer som en moralsk myte, dvs. som
en fastholder av visse grunnverdier. Et slik tabu, med utstøtnings- mekanismer
overfor dem som bryter moralkodeksen, skulle være helt i tråd med forfatterens
generelle argumentasjon for nødvendigheten av aktivt forsvar for visse
kulturelle kjerneverdier. Jeg innrømmer gjerne at utsortering av mennesker på
biologisk grunnlag for meg er et moralsk tabu. Det har utvilsomt noe å gjøre
med min smule befatning med nazismens historie.
Skirbekk ser
mere fordomsfritt på dette, han mener at vår motstand mot å gå inn på
biologiske argumenter i innvandrerdebatten vil avskjerme oss fra viktige
innsikter. Her lufter egne meninger på den måten som er så typisk innenfor
akademisk litteratur: "man vil kunne hevde at", - eller
dobbeltsikret: "det har fra enkelte blitt fremholdt" – uten å flagge
annen holdning enn at det er innvendinger eller holdninger som har krav på vår
interesse. I Skirbekks bok framstår forfatterne av "The Bell Curve"
(som i parentes bemerket ble finansiert av den rasehygieniske stiftelsen bak
tidsskriftet Mankind Quarterly) som lidenskapsløse sannhetssøkere,
motarbeidet av ideologer som nekter å ta inn over seg fakta som ikke bekrefter
deres egne myter. Her kan jeg ikke følge ham.
Hvis vår klode
er truet av overbefolkning, skjønner jeg ikke helt hvorfor det er så
katastrofalt at det blir færre hvite europeere/amerikanere. Og hvis vår
hedonistiske moral og lave fertilitet er så ille, hvorfor ikke da se på dagens
innvandring som et nyttig korrektiv til den faktisk foreliggende norske
kulturen ?
Mange premiss
og konklusjoner virker merkelige. Skirbekk opprettholder en bekvem uklarhet om
sitt syn på hvor langt en bør gå for å opprettholde en etnisk og nasjonal
"renhet". Han siterer en plakat fra en massemønstring i august 1945,
hvor det het: "Vekk med landssvikere og unasjonale elementer – vi vil
ha et renere samfunn".
Tja – vil vi
egentlig det ? Var det ikke nettopp slike tanker som gjorde at så mange tyskere
fikk det for seg at det ikke lenger var mulig å leve i et samfunn med 0,6 %
jøder ? Blir ikke slike drømmer om renhet, omsatt til politikk, alltid den rene
galskap? Skirbekks bok er både tankevekkende og leseverdig. Spesielt gjelder
det argumentasjonen for selvpålagte begrensninger i vår egen livsførsel - ut
fra hensynet til våre barn og senere etterkommere. La ikke Skirbekks egne
tabuer og ideologi hindre deg i å få noe ut av hans dyptgående
sivilisasjonskritikk.
Ivar Bakke