Gudsbekjemperen Zapffe 

Peter Wessel Zapffe: ”Lykksalig pinsefest”
Pax Forlag 1999

Tittelen krever en nærmere forklaring. "Gudsbekjemperne" var en
intellektuell gruppe i det tsaristiske Russland. Til  forskjell fra senere
ateistiske varianter var deres motstand mot kristendommen ikke en summarisk
avvisning av "uvitenskapelig overtro".  I stedet for å diagnostisere
religionen utenfra, tok de dens begreper og tankesystem på alvor. Ikke bare
intellektuelt, men også moralsk. Deres konklusjon er negativ: Det er ikke
snakk om "en kirke som har sviktet" en god og riktig religion. Selve
religionens raison d´être  avvises: Forestillingen om en rettferdig Gud som
kan stille moralske fordringer til menneskene. Vi er alle ufullkomne. Men
målt opp mot de moralske standarder vi forventer at skrøpelige mennesker skal

leve opp til framstår kristendommens allmektige Gud ikke bare som ufullkommen,

men forbrytersk. Å ta avstand fra ham blir et spørsmål om simpel
lojalitet (jeg hadde nær sagt kristenplikt) overfor ofrene. Ikke å gjøre det, blir å gjøre
felles sak med despoten.  "Guds eneste unnskyldning er at han ikke finnes."
En avviser Gud, ikke av rasjonelle, men av moralske årsaker.

Hvordan makter Zapffe å gjøre en slik krass innfallsvinkel så tvingende
logisk og moralsk innlysende ? Og hvordan klarer han å gjøre det vesentlig
for leseren hva slags svar kirken har til de teologiske og moralske spørsmål
som stilles? Det skyldes den akse han har valgt å dreie boka rundt,
utgangspunktet for de fire samtalene han har diktet: Brannen i Grue kirke.
Den 26.mai 1822 er 1. Pinsedag, og kirken i Grue i Solør er fylt til
trengsel. Med ett bryter en voldsom brann ut, og 116 mennesker brenner inne,
for en stor del kvinner og barn. Takket være en dyktig bruk av historiske
aktstykker får leseren et svært livaktig bilde av hendelsen. Gjennom noen
korte riss trer enkeltmennesker fram for våre øyne:
Mødre med dåpsbarn, et par som det skal lyses til ekteskap for, en far og
hans umistelige solstråle, Veslemari. Hvordan forholder kirkens menn seg til
denne tragedien, hva sier de til de pårørende?  Hvordan prøver de i
etterkant å bringe et slikt destillat av meningsløs lidelse i harmoni med
sitt religiøse kart, der en kjærlig Gud sørger for sine? Og hvis de som
overlevde skal takke sin allmektige Gud for sin skjebne - hvem skal de da
tilskrive ansvaret for de drepte?

Zapffes litterære grep er effektivt: Fire personer møtes fire ganger til
samtale. I det første møtet blir de tre satt inn i hendelsen av fjerdemann.
I det andre gjennomgåes kirkelige reaksjoner på tragedien - alt sammen ut
fra autentiske aktstykker. Så, i de to siste møtene, lar Zapffe de svært så
ulike deltagerne - en konservativ og en liberal teolog, en ateistisk
"anklager" og gruppens sekretær - måle krefter i en filosofisk mannjevning
som er både spennende og lærerik.
Det som gjør dette til noe annet og mer enn fascinerende tankelek, er
forfatterens store alvor. Det er lett å merke at Zapffe virkelig har prøvd å
fravriste kirken noen svar som kunne gjøre ham mildere stemt overfor en
verdensorden som synes å bestå av blinde tilfeldigheter, amoralsk slump. Til
kirkens tradisjonelle avvisning av "intellektuelle spissfindigheter" som
irrelevante, gir Zapffe følgende svar: "Det første vi må fordre, er at
teologen vedkjender sig både de ord han bruker, og disse ords uundgåelige
konsekvenser. Uundgåelige, såfremt ordene skal ha mening og ikke bare være
magiske formler."

Nå er det trolig et stort flertall som aldri vil ta seg bryet med å gå egne
og andres "magiske formler" kritisk etter i sømmene. Det er ubehagelig å
tenke, spesielt hvis en har en mistanke om at virksomheten skulle ende opp
med at en må forkaste forestillinger som kaster et lunt og forsonlig skjær
over tilværelsens meningsløse sider. "For vår menneskelige forstand er det
mye som kan synes meningsløst", medgir våre prester, før de fortsetter med
sine trøstende ord. For Zapffe blir det en humanistisk plikt overfor de døde
å ikke beskrive det meningsløst onde som om det egentlig var best slik; en
kjærlig Gud har villet det slik, og han skjønner best. Den kristelige
øvelsen i å harmonisere konkret lidelse med abstrakte formler minner om
totalitære ideologers rettferdiggjøring av mord som politisk våpen. Den
konservative teologen slår kjekt fast at det ikke er vi som skal dømme om
Guds moral, men han som skal dømme om vår. Til dette svarer Zapffe: Ingen
skal lure meg vekk fra solidariteten med hans vergeløse ofre.

Kirken har mistet atskillig innflytelse fra 1822 til 1972, da boka kom ut
første gang. En nåtidig leser vil kanskje synes at Zapffe selv virker
forbigått av historien, at han polemiserer mot en kristelig motpart som i dag stort

sett er blitt borte. Uansett er boka et mektig opprør mot en slavementalitet som - for å kunne beholde harmonien - byr oss å skjønnmale det vi opprøres av. Det er en klassisk

problemstilling, levert med Zapffes ubestikkelige logikk og burleske humor.

Flere skulle ta seg bryet å lese den.

Ivar Bakke