Nelson Algren: "I horenes gate"

Oversatt av Kjell Olav Jensen Tiden Norsk Forlag

Fritt valg på nederste hylle.

"Alt jeg fant var to slags folk. De som heller ville leve på taper`ns side av gata sammen med de andre taperne enn å vinne aleine, og de som ville være en av vinnerne selv om den eneste måten de hadde igjen å vinne på var å vinne over dem som alt var slått."

Slik summerer Dove sine erfaringer fra New Orleans'underverden. Vi følger denne analfabeten fra Texas, opplever hans møte med mange av de utrolige eksistensene som utgjør underverdenen i mellomkrigstidens USA. Vi møter personligheter og enkeltskjebner av det som gjerne omtales som "sosiale konsekvenser" av massearbeidsløshet. Horer og halliker, fengselsfugler og svindlere av ymse kaliber trer fram fra statistikken, blir mennesker.

Dove lærer i den skolen han går i, plukker opp egenskaper og ferdigheter som er nødvendige basiskunnskaper for å overleve i det samfunnet han kjenner til og så smått blir en del av. Samt vaner som med varierende hastighet sender ham og hans gelikere i hundene. Men nesten alle bærer i seg et lite bluss av en drøm om en gang å kunne forlate denne nokså brutale tilværelsen og begynne på nytt. Alternativene er ikke mange eller særlig realistiske. Den verden de kjenner ligger lysår fra de realistiske veiene fram til borgerlig trygghet. Den verden de kjenner oppfordrer ikke akkurat til langsiktige strategier.

Dove blir en slags medarbeider i et horehus. Horeyrket presenteres usentimentalt som det det trolig er: et valg på nederste hylle. En profesjon med sin egen strenge yrkesetikk, sin egen verdighet og prestisje. Og sin egen grå hverdag som langsomt knuser alle drømmer og nesten all stolthet. Etter hvert finner innehaveren ut at de bør spesialisere seg på et klientell fra samfunnets øverste sjikt.

"De leste tydeligvis ikke avisene, for de viste ingen tegn som kunne tyde på at de visste at landet befant seg helt på bunnen av en økonomisk katastrofe. Det var menn som hadde vært skjermet hele livet og fremdeles var skjermet. Deres verden var en verden som bare besto av deres behov, og hvis de så ut gjennom vinduet på gaten nedenfor, hadde ingen ting av det de så og ingen der nede noen forbindelse med deres egne trygge saler."

Algrens indignasjon formidles stort sett gjennom hans bitende humor, hans evne til originalt og levende persongalleri berger boken fra en umyndiggjørende klisjé om sosial nød. Det er såvisst ikke mors beste barn som ved en misforståelse har havnet på galeien. Tone og tendens minner om noen linjer av Ole Paus :

"Så rekk meg ikke hånden, den er i alle fall for sen

- jeg har sett din vakre verden drive i en rennesten.

Fra tid til annen har jeg fred i et hjørne av en tredjeklasses kafé

Der kan jeg sitte og se meg selv, og komme fra det uten mên."

Denne gjengen har så avgjort sluttet med å ta tran. Men de har ikke sluttet å være mennesker, de bærer drømmen i seg om en verdigere liv. Men de har ingen felles strategier. Algren er usentimental med vårt ønske om å møte mennesker som i grunnen er som oss. De er ikke det, lenger. Det har sine klare grunner, det skyldes ikke at de er født som dårligere mennesker. Jeg er sikker på å ha lært noe av denne boka, men jeg er ikke sikker på hva det er. Det behøver ikke være noen innvending. Flere av passasjene er nydelig prosa, som små blomster som skyter opp på de karrigste steder. Det gjelder bare å ha øynene med seg, hvor man enn snur seg.

Nelson Algrens egen skjebne vitner om en mann som aldri ble ferdig med det han hadde sett på sin vei opp. Hans tilhørighet og lojalitet lå hos filleproletarriatet, selv om han fikk sin del av suksess og ære. Sosialt hjemløs og politisk mistenkelig med sin motstand mot Mc Carthyismen; Algren valgte ikke komfortable kompromiss og var neppe selv noen enkel fyr å leve med. Noen vil vel hause opp hans fyll og pokerspill til en slags radikal protest, eller noe i den duren. Men realismen i hans bøker innbyr ikke til slike romantiske forestillinger. Algren skrev ikke godt fordi han selv hadde levd "on the wild side", som boka heter på originalspråket, men snarere på tross av det.

Ivar Bakke