En reise mellom latter og gråt.

Lois de Berniêres: "Kaptein Corellis mandolin"

Pax forlag. Oversatt av Bodil Engen.

Et klassisk tilfelle av alfabethenum magnum holzkopf har rammet en garvet leser. (lidelsen er oppkalt og beskrevet av den kjente tyske Prof. Holzkopf v. Stocktaub) Symptomene arter seg som sterk og ekte bekymring for den videre skjebne til oppdiktede personer, og tilsvarende distré likegladhet overfor profane arbeidsoppgaver i det såkalte virkelige liv. Oppøst, forbitret og rørt av den virkelighet boka gjør deg vitne til, og samtidig grepet og ettertenksom ved (gjen)synet av kjente og nære mennesker og ting. Varige bivirkninger er følelsen av kjennskap og forståelse for kulturer og livskår en aldri har sett. Eneste effektive kur er å lese boka ferdig. Etter en slik raptus skal en stakkars anmelder gi seg til å beskrive en uforglemmelig seilas for noen som aldri har sett havet.

Mesteparten av handlingen foregår på den greske øya Kefallinia fra starten av 2. verdenskrig og fram til 80-tallet. Pelagia og hennes kjære far, som er lege, får sitt liv snudd opp ned av krigen. Det samme gjelder Corelli, en banjospillende kaptein i den italienske okkupasjonshæren som blir boende hos dem. Pelagia er forlovet med fiskeren og analfabeten Mandras. Han opplever standsforskjellen mellom dem som problematisk, og drømmer om å komme hjem som feiret motstandshelt. Så mye om starten, og ikke stort mer om den spennende fortsettelsen.

Å fraternisere med en fascistisk okkupasjonshær er ikke bra. Ordet er beslektet med det franske ordet fraternite - som vi gjerne oversetter med brorskap. Og forfatteren er meget overbevisende i sin betoning av at det er brødre som ideologiene bringer til å myrde hverandre, uten å havne i noen forenklet likestilling mellom partene i siste krig. Den italienske hæren opptrer udisiplinert, korrupt, inkonsekvent og udugelig. Den tyske tilstedeværelsen på øya er korrekt, effektiv og profesjonell - uten å la seg distrahere av menneskelige hensyn. Soldatene er ideologisk skolerte, i motsetning til sine italienske våpenbrødre, som stort sett ikke aner hva de skal her, men er fast besluttet på å ha så mye moro som mulig i trygg avstand til krigen.

Tilværelsen ved krigsfronten, med sin universelle karakter av forråelse, dessillusjon, vennskap og håp, blir skildret fra det italienske felttoget i Hellas. Uten å bli sentimental på de gale stedene demonstreres krigens ødsle knusing og deformering av verdifulle, gode mennesker - også de på den gale siden. Tonen kan minne om Sosjenitzyn; besk ironi, absurd komikk og rystende realisme. Her er ikke krigen et produkt av noen få "gale mennesker", som deler av fredsbevegelsen ynder å fremstille den, snarere en ond lovmessighet som under visse omstendigheter tvinger oss dit vi ikke vil; råskap og brutalitet overfor mennesker vi kanskje ikke makter å hate, men blir tvunget til å myrde.

Ungjenta Pelagia makter ikke i lengden å hate Corelli, om han er aldri så mye okkupant. Skildringen av hennes langsomme kapitulasjon er vakker og betagende. Hele boka makter å fremlegge det storpolitiske dramas langsomme dreining, samtidig som vi holdes fast i romanfigurenes private interesser og håp. Vi opplever jo ikke historien som historikere, men som hjelpeløse amatører som verken får øve eller rømme scenen. Ufrivillig, barokk situasjonskomikk oppstår, slik at en risikerer både klump i halsen og latterhikst underveis. Vi er barn av tiden, enten vi er innfødte analfabeter, religiøse profeter, marxistiske avslørere eller "objektive" protokollførere over menneskelig dårskap. Forfatterens makro-historiske grep virker troverdig, sett fra mitt ideologiske naboskap. De små sveip innom moderne turist-virkelighet er interessante i sine kompakte karakteristikker. Men det virkelig fengslende er skildringen av kjærlighetens blomst, der den tvinger seg opp på de umuligste steder. Kjærligheten mellom de unge, uskyldige, kjærligheten mellom far og datter, landsmenn og fiender. Den tåler mye, men ikke alt. Forfatterens grep om forgjengelighetens uendelige vemod er betagende, men ikke søtt. Skildringen av kommunismens historiske praksis er såpass besk at den neppe hadde kommet ut på Pax forlag for ti år siden. Det fascinerende er skildringen av uskyld og manglende oversikt, sammen med den moralske lidenskap som indirekte avspeiles gjennom skildringen av urett og forbrytelser. Et perspektiv som fastholder en motstridende virkelighet hvor vi både er korker på historiens hav, og samtidig ansvarlige for alt, overfor alle. Boka forener de viktige elementene av gjenkjennelse og erkjennelse. Det skaper identifikasjon og følelsesmessig engasjement, samtidig som den får oss til å tenke gjennom mange ting en gang til - noe klisjeen aldri makter. Om mangt og meget er avleggs og borte med tiden - romanen lever i beste velgående !

Ivar Bakke