Kroppens tørst og hjertets savn.
Orker vi flere bøker som skildrer den reelle kommunismen ? Slike bøker vakte en gang sterke følelser i den litterære andedam. På 70-tallet ble Solsjenitzyn kritisert av Dag Solstad for "borgerlig individualisme" og manglende sans for kollektivets vel. Langt flere var redd for å legitimere vestlig urett og avstod fra å engasjere seg, for balansens skyld. I dag kan til og med forfattere sloss for ytringsfrihet , uten å være reaksjonære. Men de fleste finner det på tide å glemme sitt internasjonale engasjement, ettersom den sosialistiske utopi gikk heden. Å sloss mot uretten, sånn i sin alminnelighet, blir litt for upersonlig. En må ha noen hjemlige representanter å gyve løs på.
Hva med å glemme norsk politikk for et øyeblikk ? Anchee Min har en historie å fortelle, den er hennes egen. Den skildrer den unge jenta som blir kvinne. En gryende seksuell oppvåkning, en hunger som verken tro eller ideologi kan mette. Drømmen om det intime sted som bare rommer Deg og Meg, og lar oss folde ut vår innerste ømme lengsel. Drømmen om å få være en vakker kvinne i den andres blikk. Hun vil oppleve det hun rødmer over å tenke på.
Det er ikke tilfeldig at religiøse og politiske bevegelser som krever absolutt hengivelse er så monomant opptatt av å kontrollere menneskers seksualitet. Den truer alltid med å vende oss bort fra det ordnede felleskap , distraherer oss fra Saken som vårt liv skal gå restløst opp i. Den kommunistiske variant har aldri akseptert noe privatliv, "alt er politikk".
Anchee Min vokser opp og inn i kulturrevolusjonens Kina. All hennes ungdommelige glød ledes inn i ønskede former, hun må lære å ikke bare elske Partiet, men også å hate dets fiender. Ettersom Partiet har rett til å kreve alt , blir det en revolusjonær plikt å ikke la seg distrahere av personlige følelser . Hun vurderer å angi sin far på grunn av en "ukorrekt" uttalelse, hun aksepterer rollen som anklager mot sin lærerinne. Det er hennes offervilje som overkjører følelsene. Hun svelger gråten når hun må reise fra familien. Ut for å dyrke jorden på en av ti gårder ved Østkina-havet hvor 200 000 byungdommer ble formet av hardt arbeide, ideologisk hjernevask og øvelse i nødvendig hykleri. Mønsterbruk som aldri ble selvforsynte med mat.
Blir en bok god av å skildre den totalitære stats forkrøblende mekanismer? Nei, men denne er det. Denne boka er gripende, i den betydning ordet hadde før det ble en anmelderklisjé.
Ei jente på kollektivet bærer åpent den forbudte drøm. Hun er vennlig, smilende, hennes sang hjelper de andre til å holde ut. Men hun gjør seg så vakker som hun er, forandrer på klærne, holder seg velstelt, pynter litt på alt det grå, ufikse. Hun blir en forhatt påminnelse om hva "borgerlig" ynde er, - "hun fikk meg til å føle at jeg var vissen uten noensinne å ha blomstret." Men Revolusjonen kan ikke la slikt ugress blomstre ustraffet, og jentas skjebne tvinger de andre til å kvele sine lengsler, hvis en skulle ha håp om noensinne å komme vekk.
Anchee Min blir knyttet til en venninne, og de makter ikke bære alt de flyter over av i ensomhet. De deler hverandres drømmer, også de forbudte. Det er vakkert skildret, anskueliggjør hvor mye det hetero- og homo-seksuelle har av felles elementer. Det var ikke dette livet de hadde drømt om, men deres stjålne øyeblikk var vakre og dypt intime , i en verden hvor det vakre og private var forbudt.
Så dreier historiens hjul, den brune jordbilla klamrer seg fast til ekene og blir svingt høyt til værs. Det skal lages en film om Maos kone, man behøver staute representanter for det ubesudlede folket på landsbygda. (et behov vi også kjenner fra Oslo 3) Anchee Min fyller kravene. Hun blir tatt med til et annet kvinnefelleskap, med andre krav. Like nådeløst, falskt, men med større fallhøyde. Ære , rikdom og berømmelse er innen rekkevidde. Kanskje endog kjærlighet. Men alt sammen på stram line, hvor det gjelder å vokte sine steg for ikke å havne i avgrunnen.
Kunne jordbilla noe for at hjulet fortsatte sin ferd, at de samme eikene som svingte henne høyt til værs dreide nedover mot søla ? Mao dør, og Maos enke blir slaktofferet som forklarer kulturrevolusjonens katastrofer. Hva skjer med Anchee Min ? Kanskje du får øye på henne, på mange, ved å lese denne boka. Men er det mulig å bringe liv i et tema som er så dystert og fortersket, så lite "nytt og heftig" Ja, det går fint det, fordi boka er godt nok skrevet.
Ivar Bakke