Islagte vannfall.

Gaye Hicyilmaz: "Frossent vann"

Cappelen Forlag

Noen vil kalle vår tid for hjemløshetens århundre. Et oppbrudd fra alle tradisjoner og lokale forankringer preger oss. Dette allmenne tema møter oss i en konkret og aktuell versjon i boka "Frossent vann". Den tyrkiske forfatteren Gaye Hicylimaz beskriver ei ungjente, Selda, hennes oppbrudd fra den tyrkiske landsbygda og møtet med det rike, velstelte og kalde Sveits.

Formen er endefram fortellende, en slags dannelsesroman hvor vi møter vår heltinnes vanskelige vei inn i en ny og ukjent verden. Ingen raffinert utvidelse av romangenren akkurat, men fortellingen - for dette er avgjort en fortelling - balanserer noenlunde bra mellom det pedagogiske og realistiske. Mest betagende for denne leseren er bokas første halvdel, hvor vi møter ei nysgjerrig ungjentes pendling mellom nyfiken interesse for verden utenfor, og fortvilelsen over å være i en verden hun ikke forstår, en verden som ikke forstår henne.

Generasjonskonfliktene mellom innvandrerbarn og deres foreldre blir anskueliggjort; hjemløsheten som møter dem både hjemme og ute. Skammen over de gammeldagse foreldrene som ser med stor mistro på den nye verdens sed og skikk, den avmektige ydmykelsen ved å ikke beherske språket, motene, kodene. Det er fortalt i språkdrakten til ei våken, observant ungjente, og det øker både realismen og den potensielle leserkrets. Dette bør kunne bli ei god bok for yngre lesere også. Inntrykkene av et europeisk folk og deres merkelige gjøren og laden er friske og presise. På grunn av bokas fortellerperspektiv virker beskrivelsen ikke som en fiks fremmedgjøringsteknikk for å få sagt noen sannhetsord om de kalde europeerne. Det fremmedartede ved oss, den kalde hjemløsheten som møter en utenforstående, blir behandlet som det allmenne fenomen det jo er for alle som kommer utenfra, ikke en europeisk mangelsykdom. For dette er ingen idylliserende roman om de hjertevarme og fattige tyrkerne som ekle europeere skal skamme seg overfor og lære ydmykt av. Dens tendens er avgjort kritisk overfor den angstbiterske avvisning av alt fremmed, også innenfor innvandrermiljøet. Dessuten en meget klar kritikk av de religiøse ledernes makt, som nærmest kan oppnå monopol i et oversiktlig innvandrermiljø.

Vi blekansikter får innblikk og forståelse for trekk som kan virke eksotiske. En noenlunde treffende generalisering vil jeg tro; faren som står på pinne for alle, aller nederst, som blir hundset og ydmyket - og som kommer hjem og agerer streng patriark. Foreldrenes kamp for å bevare det kjente og gamle mot all forandring, som en bevart rest av den eneste verden de føler seg trygge og hjemme i.

Men så var det fortellingen, da. Det skjer jo en hel del, etter hvert som boka skifter tyngdepunkt fra nyanserte inntrykk til en mer action-preget intrige. Vi møter en illegal innvandrer som jobber på et gårdsbruk. Hun blir kjent med datteren til stedets rikeste familie. Ting skjer.. Fortellerstilen blir mer hardkokt, utvendig. Moralen og metaforene blir tydeligere, det allment menneskelige blir skjøvet litt til side av det eventyraktige; - hvordan vil våre helter klare de hindringer de møter ? Det er naturligvis arrogant og hjerteløst å påpeke slikt overfor de som ikke har forlest seg på Gyldendals Gode Pikebøker, men for meg ble historien mer likegyldig etter hvert som handlingen ble mer "spennende". Fiksjonen glipper litt, og jeg betrakter mer enn jeg deltar.

Da må det også understrekes at bokas hoveddel er utrolig fengslende, hjertevarm og spennende på grunn av Seldas våkne sansning av det fremmede hun blir kjent med og det kjente hun blir fremmed for. Forfatteren tror på kommunikasjon på tvers av kulturer, på det allmenne ved den menneskelige tilværelse. Boka er et overbevisende argument i den retning. Et innblikk i det fremmedartede som vi kan kjenne oss igjen i. Jeg er spent på hvordan den blir mottatt. Toril Brekke skal ha honnør for oversettelsen og hennes utrendy engasjement for innvandrere. Men bokas tittel; "The frozen waterfall", symboliserer mer enn bare "frossent vann". Overskriften på min artikkel er jo temmelig umulig også. Det er vanskelig å oversette uten tap av nyanser... Vi må i alle fall prøve å forstå hverandre. Mye tyder på at det er mulig, tross alt.

Ivar Bakke