Jens Christian Grøndahl:
Hjertelyd
Oversatt av Anne Riis. Roman,
Pax Forlag 2001
Å lese de første avsnittene i denne romanen er som å få et kostelig instrument mellom fingrene: En blir slått av den smekre, elegante formen. Det er med forventning, ja andakt, en slår an de første akkordene. Og underveis stadfestes en gammel erfaring: det er en stor forskjell mellom masseprodukt og kresent håndverk. Forskjellen røper seg gjennom de mange små, men viktige detaljene. Det er også de vi navigerer etter i møtet mellom mennesker. Det er dem vi tiltrekkes eller frastøtes av. Detaljene tillegges mening, de peker ut over seg selv, vi finner dem ”talende”. Boka er full av dem.
Plottet er ikke synderlig originalt. En middelaldrende mann - nei da, han er ikke av dem som ”styrer verden”, det motsatte er snarere tilfellet - får vite at hans venn fra barneårene er død. Like før han døde ga denne muntre og suksessrike vennen uttrykk for at han hadde store problemer, og at vår forteller var den eneste som kunne forstå ham. Hva var det som hadde plaget ham? Hvem var han egentlig, denne vennen hvis skjebne var viklet sammen med fortellerens eget? Spørsmålet utgjør ikke romanens fokus men blir dens farkost, det motiverer fortellerens egen historie, hans leting etter svar ved å huske brokker av sitt eget liv. Altså, kynisk betraktet: velartikulert, middelaldrende mannlig antihelt ser tilbake på sitt liv og sine kvinner. Det mangler ikke på skjebnetunge tilfeldigheter og vilkårlige veivalg. Virker det kjent? En underlig dialektikk synes å peke nese av denne generasjonens frigjøringsprosjekt fra de seksual-moralske konvensjonene: det virker ikke som om de i større grad enn foreldrene velger sine egne liv. I stedet for konvensjoner synes de å være underlagt tilfeldighetenes og innskytelsenes vilkårlige tvang. Laila Stiens velvillige formulering passer på romanens navnløse hovedperson, han tilhører ”de som ikke har lagt opp strategier for sine liv. De som ikke har gardert seg mot katastrofer. De uskyldige.”
Grøndahls presise iaktagelser fjerner hinnen av hverdagslighet som hviler over dagene våre. Den stilsikre legeringen av gjenkjennelige tema og originale, presise metaforer øker leserens forhåpning om å kunne lære noe om seg selv. Det er den språklige presisjonen som gjør at vi tiltror fortelleren innsikt i den store gåten vi kaller livet. Kontrasten mellom de kloke observasjonene og fortellerens manglende herredømme over eget liv vekker både sympati og nysgjerrighet. Fraværet av klisjeer gjør at vi senker farten og skjerper oppmerksomheten når romanen atter lar oss gå den gamle, forslitte strekningen der barndommens gate munner ut i den store, lange, som bærer navnet ”møte mellom mann og kvinne”. Er det noe her vi tidligere har oversett, ikke skjønt den fulle betydningen av?
Forfatterens hovedfigurer er blitt karakterisert som merket av livet, søkende etter mening og higende etter kjærlighet. Det gjelder vel de fleste mennesker? Melankolien er typisk for denne litteraturen, men selvmedlidenheten er fraværende. Fortelleren virker både fordringsløs og sjenerøs. Grøndahls menn er ingen offerlam som breker om sin uskyld – hvor forvirret og tafatt de ellers måtte virke. Og selv om skjebnetroen synes å herske, er det ikke noe selvfornøyd ”nei–jeg-angrer-intet” fortellingen toner ut i. Melankolien ligger bl.a. i det tause blikket, som bare i etterkant, i livets bakspeil, kan skimte hvorfor og hvordan vi ble hverandres skjebner. Det er et gammelt filosofisk tema: all erkjennelse kommer for sent, tenkning vil pr. definisjon være ”etter-tenkning” (Nachdenken). Men Grøndahls bok toner ut i forsiktig forhåpning. For romanens hovedfigur er løpet ennå ikke riktig kjørt. Livet begynte nok før han passerte 40, men det er ikke riktig ”game over” heller, selv om mange kort er lagt. Han mottar tilværelsens siste tilskikkelser med behersket forventning. Melankolsk er boka saktens, men slett ikke trist.
Ivar Bakke