Irvings handikap

John Irving: ”Den fjerde hånden”

Oversatt av Dag Heyerdahl Larsen

Roman, Gyldendal 2001

Tja, hva skal en si til dette da. Grei, småvittig underholdningsroman med en dose samtidskritikk. En nedlatende karakteristikk bør vel begrunnes. Irving har faktisk noe på hjertet som det er verd å lytte til, men det går ca 200 sider med handling før det egentlig skjer noe. Imens er forfatterens utrettelige fortellerglede og småvittige sarkasmer akkurat underholdende nok til at en leser videre. Men det er ingen egentlig dramaturgisk utvikling, bare stadig nye hendelser, som i en såpeopera. Det er vanskelig å få noe forhold til hovedpersonene, boka er snarere en beisk samtidskommentar innlagt pedagogiske pappfigurer som skal illustrere forfatterens observasjoner. I lengden blir det enerverende å bli presentert for så mange overfladiske, egosentriske og innskrenkede mennesker. USA kan da ikke bare være befolket med folk som svarer til våre Hollywood-baserte fordommer? En begynner å mistenke forfatteren for å være en helgarderende ironiker med berøringsangst overfor vanlige mennesker. Eller enda verre: Er han kanskje like grunn som sine romanfigurer?

Det er en forhastet slutning. Den siste delen av boka fjerner slike bange anelser, den har et slags fingeravtrykk av autensitet, den rappkjefta skvaldringen tones ned og går langsomt over til noe som er veldig vanskelig å skrive godt om, enten en er forfatter eller kritiker. Irving balanserer seg forbi klisjeen ”dekadent og overfladisk bymann møter ekte og ærlige mennesker på landet”. I hans fortelling er det nettopp i dette møtet at personene oppnår en slags dybdeskarphet og at historien griper fatt i oss. Irving er dyktig nok som vittig hund, men blir likevel mest interessant når han våger å skildre mennesker med varige, forpliktende relasjoner til andre.

Men for å begynne med begynnelsen: Det er altså denne Patrick Wallingford og hans mange kvinner. Mannen jobber i et TV-selskap som har spesialisert seg på å formidle katastrofer og menneskelige tragedier løsrevet fra enhver fornuftig sammenheng. Produktet er en lapskaus av hemningsløst føleri og brutal inntramping i andres private enemerker.

Patrick blir selv den type nyhet han lever av å formidle da han er uforsiktig nok til å stikke en mikrofon inn i et løvebur. For åpent kamera blir underarmen hans revet av og spist opp av de sultne løvene.

Så får vi vite en masse om mannen som skal komme til å utføre transplantasjonen av en ny hånd på Patrick, samt en hel del om ham hvis hånd Patrick senere skal overta. Innimellom er det diverse skildringer av Patricks seksuelle erfaringer, skildringer som får en til å tenke over hvor vanskelig det er blitt å skrive spennende om erotikk. En slags ny saklighet preger språket, en trivialisering som kanskje er en følge av at en sex-fiksert samtids har ”brukt opp” språket; en leksikalsk/teknisk sjargong har gjort rent i krokene slik at også mysteriet og fortryllelsen er blitt borte, sammen med uvitenheten og tabuene.

I alle fall: Spennende blir det først når Patrick begynner å interessere seg for den middelaldrende enken etter ham som bar hånden har overtatt. Patrick begynner å angå oss når vi skjønner at noe står på spill for ham, og forfatterens diskret formidlede, men tydelige budskap synes å ha full dekning i fortellingens eget univers, det virker ikke utenpåklistret. Den blir en slags dannelsesroman, der en overfladisk konsum-holdning overfor mennesker blir konfrontert med verdien av hengivelse og forpliktende relasjoner. Det er ikke tale om stor litteratur eller en viktig bok å ha lest. Utstyrt med beskjedne forventninger unngår en den store skuffelsen. Men John Irvings trofaste beundrere vil trolig være enige om at han så avgjort har skrevet bedre før.

Ivar Bakke