Plikten til å håpe.

Klaus Mann: Vendepunktet - en livshistorie.

Oktober forlag Oversatt av Sverre Dahl.

Det er ikke så liketil å skulle forklare seg. Hvorfor har en selvbiografi fra en halvglemt tysk forfatter holdt meg sitrende våken. Hva er det ved dens forløp - hvor slutten er kjent på forhånd - som er så dypt engasjerende, så aktuell, urovekkende og utfordrende. Å få vite om berømte forfatteres altformenneskelige privatliv interesserer ikke stort, og kan det virkelig ha noen interesse å atter en gang rekapitulere de Europeiske intellektuelles mislykkede kamp mot fascisme og krig ?

Ja, det kan det virkelig, når det er gjort med slik klok innlevelse og distansert selvrefleksjon ! Klaus Manns skildring av barndom og oppvekst er seg bevisst svakhetene ved den kultur som omgav den berømte faren Thomas Mann. De aristokratiske skjønnånder som fortaper seg i det vakre og sublime, som med vekslende hell bedømmer politiske spørsmål ut fra estetiske kriterier. Forakten for massenes vulgaritet, baksiden av den noe høytflyvende jakten på det opphøyde, "vidunderlige", ligger snublende nær. Den våkne og nysgjerrige Klaus tar begjærlig og henført for seg av skattkammeret av musikk, teater og litteratur. Med smilende ironi skildrer han hvor avsondret hans liv var fra den politiske og sosiale hverdag. "Jeg trodde lenge - helt til 1933, for å være nøyaktig - at det politiske var noe man kunne gjøre unna med venstre hånd. Mer av naiv pliktfølelse enn av ærgjerrighet viet jeg min "fritid" til epokens avgjørende problemer. "

Boka er full av interessante refleksjoner og konkrete eksempler på de intellektuelles forhold til makten. Et eksemper er Gottfried Benn, som "drev Flauberts forakt for borgerlig dannelses og fremskrittstro til det betenkelige punkt hvor den slår om i ondartet nihilisme. Dr.Benn gjorde grimaser når han tenkte på en rettferdig fordeling av de jordiske goder, organiseringen av verdensfreden, Folkeforbundets misjon. Alt dette var for ham ikke annet enn det flaueste "nittende århundre", nytteløst humanitets-drømmeri, fullstendig utragisk og uheroisk. Nasjonalsosialismen, derimot, det var noe annet ! Ikke helt sympatisk kanskje, men dynamisk, interessant, full av grufullt-attraktive muligheter ! Det "irrasjonelle" var yndlingsuttrykket. Også jeg hadde en gang vært forelsket i denne termen ".

Klaus opponerer offentlig mot denne sympati overfor "ungdommens revolt" . Nazismens anti-borgerlige trekk fascinerte mange innen kulturlivet. Manns forsvar for det meget ufullkomne demokratiet virket moralistisk fordømmende og lite forståelsesfullt - slik det jo fortsatt klinger i manges ører. "Med psykologi kan man forstå alt, til og med gummikøller. Jeg bruker den imidlertid ikke, denne psykologien. Jeg vil ikke forstå disse menneskene, jeg avviser dem."

Men er det noe denne mannen er full av, så er det forståelse. Det oppvakte, sensitive ansiktet som møter deg på bokomslaget stemmer så godt med den skarpt iakttagende fortelleren. De mange møtene med blomsten av Europas forfattere; hans vurderinger og karakteristikker er så fulle av menneskelig innsikt at de må kunne interessere også dem som aldri har lest en bok. Men hans etiske forpliktelse og kritiske sans tvinger han til kamp mot ideologiske brokker han kjenner så altfor godt. Selv når disse er kjære venners kjære forestillinger. For mange må han ha fremstått som en kranglefant. Skildringen av eksil-miljøets tragedier og håp - han rakk å rømme i tide - er en studie av allmenn, representativ kvalitet. Så mange selvmordere han rakk å bli kjent med før han tok sitt eget liv ! Hvor forståelig fremstår ikke selvmordet for alle dem som tilsynelatende sloss en riktig, men forgjeves kamp. Martret av en visshet om det forferdelige som ingen ville vite noe om. Så fremmede overfor sitt tidligere hjemlands mentalitet. Behandlet som mistenkelige fremmede i utlandet. Deres monomane, "ensidige" og "hysteriske" agitasjon mot diktaturet møter liten forståelse eller interesse. Den interne krangelen, nervøsiteten, usikkerheten, ventingen. "Freitot", heter det visst på tysk...Vi har fortsatt mange slike flyktninge-skjebner i vårt eget land. Det som etter hvert gjorde eksil-tyskernes skjebne spesiell, er at omverdenen ble tvunget til å ta stilling til et diktatur de ellers så vel hadde avfunnet seg med. Men for en fryktelig måte å få rett på !

".....Men jeg glemmer at politikk kjeder deg. I grunnen kjeder den meg også. Om man bare kunne tillate seg å ignorere denne skitne og kaotiske sfære ! Men dessverre går ikke det. "

Klaus Manns bok er ikke en opptårning av foreldede stridsspørsmål som nå er blitt selvfølgeligheter. Den innbyr til videre refleksjon. Det innblikk i vår felles historie som gis er ikke sirlig ordnet saksfremstilling, men et intenst levet liv, fortalt av et menneske som på et særlig vis levde med i sin samtids viktigste hendelser og personer. Hvilken avgrunnsdyp natt måtte ikke disse menneskene stå overfor da Hitler-tyskland feiret sine største triumfer, militært og politisk. Ingen av dem visste hvordan det ville gå. Kanskje var dette slutten på alt det som gjorde deres liv verd å leve. Så bra at Klaus Mann holdt ut helt til 1949. Skaperen av "Mefisto" og "Vendepunktet" har gitt viktige bidrag til europeisk selvforståelse og selvbesinnelse. Hvilket varmt og intenst levende menneske dette må ha vært, framgår indirekte, men tydelig. Mennesker som i slik grad tar verden og menneskeskjebnene inn over seg, løper en stor risiko. Deres sensible våkenhet innbyr ikke til mye sjelefred. For oss andre er de en berikelse.

Ivar Bakke