Komfortabelt nummen.

Hanif Kureishi: Intimitet

Roman, Cappelen 1998

Kanskje har forfatteren bare hengt opp et speil for sin tid, eller så har han, hva jeg tror, et slags budskap han vil formidle. Som idéroman betraktet, er dette et tynt brygg. Og det er litt overraskende når forfatteren heter Hanif Kureischi. Han har i boka "Sjelden som en engelsk jomfru" framstilt en spennende brytning mellom ulike moralske univers. "Intimitet" er, til tross for hovedpersonens anfektelser, en slags monologisk forsvarstale. Etter hvert slitsomt moraliserende på vegne av en hippie-kultur som nekter å bli voksen. Som speilbilde av en bestemt tidsånd, er romanen avslørende skarp. Men slikt avhenger jo øynene som ser. Slik jeg ser det, er det denne gang en minimal avstand mellom hovedpersonens refleksjoner omkring samliv og familie - og forfatterens egne synspunkt. Hovedpersonen en narr som er livredd for de forpliktende valg som umuliggjør at alle andre muligheter fortsatt blir stående åpne.

Kureischi har riktignok skapt en romanfigur som er intelligent nok til å ha visse skrupler ved å opphøye begjær og føleri foran vilje, ansvar og forstand. Det er absolutt drag av selvutleverende ærlighet i hovedpersonens anfektelser. Men hele tiden ligger bokas entydige tendens i retning av å framstille kjærlighet som blind skjebne det er latterlig å stille noen til ansvar for. Hvis kjærligheten dør er det livet som leker med oss - en bebreider jo ikke en venn for at han dør.

"Og nettopp når vi tror vi har begjæret under kontroll, svikter det oss, eller bringer oss håp. Begjæret får meg til å le, for det gjør narr av oss alle. Men heller narr enn fascist."

Ja vel. Ut fra en ideologi-kritisk synsvinkel kan det jo anføres at hovedpersonens estetisering av andres lidelser også er i slekt med fascismens tenkemåte. Det som gjør denne romanen en smule trettende i lengden, er at dens klartskuende observasjoner av konsekvensene aldri fører til noen slags nølende omvurdering av ideologien som rettferdiggjør handlingene. Hovedpersonens skrupler, hans skarpe observasjonsevne og moralske fantasi, dulmes hele tiden av noen billige psykologiseringer av dem som ikke gjør som ham. De som, i motsetning til hovedpersonen, "holder ut" i en familie, er for feige til å forstå at det hele er et anarki, de klynger seg til antikke ord som moralsk ansvar, slik at deres enkle forestillinger om rettferdighet og mening i tilværelsen blir bevart. Men vår mann ser angivelig dypere.

Men psykologi er en kjepp med to ender. En kan jo også velge å se disse moraliserende tiradene mot moralistene som patetiske forsøk på projisering, på å lukke øynene for det ubehagelige gjennom å snakke om andres "fascisme".

Kanskje gjør Kureischi det ? Har anmelderen "misforstått" og gitt seg til å moralisere over romanfigurer og kreve forfatterens oppbyggelige avsky-resolusjon ? Bare rolig, jeg gjør bare det uvanlige å anmelde en roman med tidstypisk tendens på samme måte som man ville ha anmeldt en "oppbyggelig" bok fra Lunde forlag i Dagbladet ; - kritisk. Og kritikken går altså på det monologiske, entydige og klisjémessige - eller om en vil dekke seg bak begrepet "litterært svake" - ved framstillingen. Boka framstiller nemlig noe ytterst dramatisk:

En mann som etter seks års samliv vurderer å stikke av fra kone og to sønner. Muligens skrive en lapp, men det blir kanskje for bindende. Kureishi skildrer dette indre drama gjennom en velartikulert, humoristisk og fantasifull fortellerstemme som likevel, som den evige betrakter, holder seg komfortabelt nummen overfor sitt eget liv. Og denne nummenheten preger romanen, den tar aldri tak. Lenge før jeg var kommet gjennom de vel 100 sidene, grep jeg meg i å utålmodig håpe på at fyren skulle bestemme seg og bli ferdig med det. Asif - som er en av dem som holder ut innenfor ekteskapet - leverer et par innvendinger til hovedpersonens tirader. Men vi får ingen gløtt inn i hans liv, han blir et postulat. Nå er det sikkert vanskeligere å skildre lykke og harmoni enn konflikt og kriser. Bokas tema skulle være dramatisk nok, men romanen selv ble en flau opplevelse. Det hadde jeg ikke ventet. Og ingen er så nådeløse som de som er blitt skuffet i sine forventninger til andre.

Ivar Bakke