Tanios-klippen

Amin Maalouf: «Tanios-klippen»

Oversatt av Bente Christensen Pax forlag

Åstedet for romanens fortelling er Libanon i det forrige århundre. Samspillet mellom en lokal sjeik og hans landsby løper gjennom hele bokas fortelling. Spillet mellom sjeiken og hans ulike allianser, vekslingen mellom ære og fornedrelse, svik og trofasthet - denne boka har det meste. Men det er ikke bare den politiske maktens irrganger som avtegnes. Tanios-klippens drama starter sin uimotsigelige logikk som følge av en skruppelløs sjeik og den erotiske tiltrekning som makten synes å ha. Den vakre Lamia, gift med sjeikens forvalter Gerios, blir mor til Tanios. Dette barnet får en viktig rolle å spille, mer på grunn av ulykkelige omstendigheter enn egen maktvilje. Egypts pasja utfordrer Istambuls sultan og hans herredømme over regionen. Franskmenn og briter satser på hver sin hest.

Og midt inne i dette innfløkte spillet, hvor også brytningene mellom ulike religioner og idéer spiller inn, sitter en oppvakt unggutt og suger inn nye impulser. Tanios er ingen spiller eller kriger, han har ingen ambisjoner om en storpolitisk rolle. Men han har en unggutts brennende lidenskap og strenge alvor, og det umuliggjør smidige hopp til siden for skjebnens langsomme, men ubønnhørlige reise mot sitt uklare mål. Til tross for fortellingens utspring fra konkret historie, tid og rom, er det noe tidløst, legende-aktig , som skiller den fra den psykologiske romans perspektiv. Dette fortellerperspektivet, hvor personene i veldig stor grad bare har å spille sine utdelte roller så godt de kan, virker noe tvetydig på meg. Kanskje er det slik det forholder seg med oss, når alt kommer til alt. Men fortellingens skjønnhet er, tross sine innsiktsfulle mini-portretter, en ornamental skjønnhet, hvor mønstrenes regelbundne form danner en vakker helhet. Tider kommer og henruller, og menneskene blir nesten borte bak den skjebne de får utlevert.

Det evig menneskelige truer med å overskygge de konkrete menneskene, slik at vi ikke riktig får øye på dem. Og det kan gå ut over leserens evne til å engasjere seg i en (oppdiktet) konkret skjebne. En kan komme til å lese denne boken slik man betrakter et vakkert byggverk. Boka tåler godt en tilbakelent estetisk betraktningsmåte, den er både vakker og imponerende. Fascinerende nyskapning innen legende-sjangeren. Muligens et ypperlig film-manus, med de fleste ingredienser. Noen få ganger bryter forfatteren inn med sine små kommentarer, og det gjør han rett i. Et par moderne innbrudd i en fortid som truer med å bli litt for selvfølgelig, noen tegn som tyder på at ikke alt er som det må være, selv om det er lenge siden. Et blaff av vilje mellom historiens anonyme lovmessighet. Bokas realisme er det tilsynelatende ingen ting i veien med. Hvis noe skal innvendes mot romanens plot, blir det ikke et spørsmål om det kunne gå slik til som boka forteller. Snarere om det overhodet kunne gått annerledes.

Ivar Bakke