Marock ’n roll.

Tahar ben Jelloun: Fattigherberget

Roman Cappelen 2001

Oversatt av Kari og Kjell Risvik.

Jellouns bok handler om Bidoun, en mislykket forfatter som reiser fra Marokko til Napoli. Den middelaldrende Bidoun har tatt ferie fra et fastrustet, taust ekteskap. Han vil møte den kvinnen han så lenge har brevvekslet med, hun som fikk ham til å reise til Napoli. Hans oppgave er å skrive en hyllest til byen, men drømmen er å finne den virkelige kjærligheten hos sin brevvenninne, som han aldri har møtt. Kanskje reisen i det minste vil forandre hans mislykkede ekteskap i retning av det det kunne ha vært, hvis bare... Han oppsøker et gammelt fattigherberge og møter en et stinkende vrak av en kvinne der. Hun er full av historier, hun har en fortid.

Sannsynligvis har de fleste lesere det slik: De roman-figurer vi er blitt glade i, ønsker vi alt godt for. Vi ser gjerne at de til sist får erfare kjærlighetens forvandlende kraft, lykken ved å gi seg hen til et annet menneske som tar en imot og gir seg selv tilbake. Og Jellouns bok er en slags høysang til kjærligheten. Den begynner imidlertid med en svært realistisk skildring av et mislykket ekteskap. Og fortsettelsen er et møte med en gammel kvinne i et spøkelsesaktig fattigherberge, overdådig fortalt med groteske beskrivelser av skitt og menneskelig forfall. Dermed har Jelloun skapt det mørke lerret han kan utpensle sine historier på: lysende vakre kvinneskikkelser som lokker oss inn i lystens og sanselighetens hager. Har disse ulike verdenene og kvinnene noe med hverandre å gjøre?

Jeg tror forfatteren vil si oss noe om hvilken fantastisk skapning kvinnen kan være. Og at vi skal forsøke å gripe og fastholde dette uutsigelig vakre, selv når vi møter det i form av en skygge av det som en gang var. Selv det krasseste forfall bør få oss til å se etter mennesket slik det en gang var – hvilket er minst like virkelig som nåtidens miserable utgave, hvor aldringsprosessen hensynsløst spotter en hver fordums skjønnhet.

Dette er et viktig, stort og umulig tema, en må navigere i et landskap som er overgrodd av klisjeer, dårlig porno og kitsch. Å skulle makte å knytte dette forheksende vakre til noe så alminnelig og prosaisk som et menneskes liv – det er utfordringen. For denne leser virker det som om kjødet er mer villig enn ånden. Den middelaldrende forfatterens oppvåknende virilitet klarer ikke å kompensere for hans litterære impotens. I stedet for at historiene tar av og blir til kvinneskjebner vi engasjerer oss i, forblir de en middelaldrende manns drømmer om det tapte paradis. I stedet for at fortelleren Bidoun møter kjærligheten i form av et konkret menneske, fortaper han seg i høystemte skildringer av Quinden og kjærligheten – som sådan. Det er omtrent like umulig å lykkes med som den berømte tyske stiloppgaven ”Goethe som sådan”.

Jelloun putter også inn en pedagogisk historie om rasisme. En vakker, sanselig etc. kvinne lar seg sjarmere av en macho-idiot som er anti-semitt. Hun er jødinne. Han er en tvers gjennom ynkelig idiot, og det hele er bare sånn måtelig interessant, til tross for at vi blir vitne til de frykteligste ting. Også her står eller faller leserens engasjement på den litterære kvalitet. Det faller.

Forfatterens randbemerkninger til fenomen som den islamske sivilisasjonens nåværende status, jødehat, mannssjåvinisme, samt hvem som egentlig har mest å si i den islamske hjemmesfæren – det er i og for seg interessant, og trolig en riktig brannfakkel i forfatterens hjemland Marokko. Jelloun er full av interessante og gode meninger og overdådige fortellinger. Men han holder seg stor sett innenfor eventyr-fortellingens litterære virkemidler, der alt en ser blir eksplisitt fortalt av en trofast, allvitende forteller. ”Momo la hodet i fanget på Gamla og gråt lenge, mens hun sang en afrikansk vuggesang for ham. De var rørende.”

Så sier forfatteren, men blir vi rørt? Jeg tror dette er noe av Jellouns problem som forfatter, at hans ideer koagulerer til tørre sceneanvisninger som stadig bryter magien og minner oss om at alt dette er fiksjon, på lissom, ”make believe”. Og da er fortryllelsen brutt, vi blir uberørte, kalde vitner til en varm og engasjert forfatter som har mye han vil si og fortelle.

Ivar Bakke