En hederlig døgenikt.

Frank Mc Court: ”Ja så menn”.

Aschehoug 1999

Da Frank Mc Court ble pensjonist og sluttet å undervise i språk og litteratur ved en av New Yorks high schools, ble han selv forfatter. Beslutningen om å skrive en selvbiografi var et lykkelig valg. ”Engelen på det sjuende trinn” handlet om barndom og oppvekst i Limerick, Irland, i førtiårene. Boken ble en suksess, og for en som bare har lest oppfølgeren - ”Ja så menn” - er det lett å skjønne hvorfor.

Siden dette er en anmeldelse av og for umælende bygdedyr som ikke forventes å forstå engelsk, kan jeg ikke bruke overskriften ”belongings”. Men det er dét boka handler om - ”tilhørigheter”. Tilhørighet til ulike språk, omgangsformer, historie, ulike tolkninger av verden, radialt ulike livsomstendigher. Og om tilnærmingen til det fremmedartede, uvante, og den langsomme fremmedgjøringen overfor den ”gamle verdenen” som en kommer fra. Det er lett å falle mellom to stoler, den gamle og den nye. Frank Mc Court skriver nytt og friskt om et eldgammelt, fascinerende tema. Eksotisk og fremmed er det, med barndom i Skottland og voksenliv i New York. Men samtidig velkjent: Det er mange som i vårt omskiftelige århundre har gjort en liknende reise mellom svært ulike livsverdener, uten å forlate sitt hjemland. De vil nikke gjenkjennende og oppmuntrende til denne anti-helten, denne evige underdog, som av nysgjerrighet og fremdrift begir seg inn i miljøer hvor han kan dyrke det han har savnet i sin karrige proletar-oppvekst. Miljøer han likevel aldri blir riktig hjemme i – de forstår seg jo ikke på slike som ham.

Og sannelig, Frank er ikke så god å forstå seg på. Han strever jo så hardt, denne sjenerte gutten med de stygge tennene og de evig betente øynene. Når det så endelig tar til å ordne seg for ham, både på den ene og andre måten, så roter han det grundig til for seg. Den gamle solskinnshistorien, den om fattiggutten som trosser alle sosiale odds og viser pappaguttene vinterveien, den snyter han oss for. Selvbiografien passer ikke helt til klisjeen om den muntre, sjølironiske gogutten - som nok ikke er så skikkelig av seg, men har et hjerte av gull – Frank begynner å likne betenkelig mye på sin forfyllede far. Forfatteren viser også de mørke trådene i veven, de som har vært der hele tiden. De åndsfattige, karrige og hensynsløse trekkene ved miljøet han forlot, det innestengte avmektige hatet mot ”de fine” og deres verden. Frank blottstiller det skånselløst, slik Gøran Tunstrøm gjør det i ”Tyven”. Men samtidig forblir lojaliteten hans værende hos disse kronglete, skjevvokste skjebnene, og ikke til de velordnetes liv mellom passe doser litterær nød og sjelekval:

”Hvis jeg ikke hadde vært nødt til å arbeide i banker, på brygger, på pakkhus, ville jeg hatt tid til å bli en ordentlig student og syte over tomheten.(..) Jeg vet at om jeg hadde hatt tid og penger, ville jeg ha hevet meg over alle studentene i New York på desperasjonens område, men det kunne jeg jo ikke nevne for mor, for da ville hun ha sagt: Du da, i Herrens navn, har du ikke helsa og sko og fint hår, hva mer kan du ønske deg ?”

Nei, si det. Hva er det egentlig han ønsker seg. Hva er det som er verdt å ønske seg? Og hvordan kan en holde fast på det verdifulle i livet uten å kvele det? Slikt blir en sittende å tygge på, etter å ha blitt sugd gjennom dette fyrverkeriet av fortellerkunst, humor, historie og melankoli. Med på kjøpet følger et riss av USA’s mentalitetshistorie, så levende gestaltet at en fristes til å tro at en har opplevd det selv. Dette er ekte vare, så sant som bare diktere og andre løgnere kan servere det.

Ivar Bakke