Smittsom galskap.

Iris Murdoch "Sandslottet"

Oversatt av Inger-Sophie Manthey Gyldendal

Gyldendal har skapt en ny "kvalitetsbokserie" som vil trekke fram de mest sentrale verkene i vårt århundre. Iris Murdoch er tatt med, bl.a. fordi hun i tillegg til å være "eminent underholdende" også begår "idéromaner på et høyt intellektuelt nivå". Som karakteristikk av denne boka lyder det lite treffende. Handlingen foregår innenfor en dannet forsamling av lærere på en engelsk kostskole. Det er et miljø med sans for form og tradisjon i en temmelig konvensjonell tapning. Samtalene i boka røper ingen påfallende hang til refleksjon. Men handlingen innbyr til ettertanke, uten at den i særlig grad formuleres av personene. Det må leseren streve med selv.

En ung malerinne, Rain Carter, får i oppdrag å male en avgått rektor. Det bringer henne i kontakt med den middelaldrende latinlæreren Bill Mor. Han er helt fremmed for tanken på å bedra sin kone. Begge de to som langsomt nærmer seg hverandres gravitasjons-felt er motstandere av å leke med andres følelser. Selv om en måtte ha havnet i relasjoner til ektefelle og barn hvor den store kjærligheten forlengst er avblomstret. Det er likefullt forpliktende relasjoner.

Men hvor langt rekker idealene når begge motvillig erkjenner at de er hodestups forelsket, når forsøkene på å snakke seg selv til rette blir overdøvet av intense følelser. Bill oppdager at han elsker et menneske, det er en intens erfaring som ligger lysår fra hans grå, forhutlede tilværelse som ektemann.

Iris Murdoch er heldigvis kvinne, så hennes portrett av Bills kone kan vanskelig psykologiseres bort som et utslag av kvinneforakt. Det er et bilde av robust, selvtilfreds geskjeftighet som aldri er i tvil om hva som er fornuftig for seg selv og andre, og som nesten aldri tviler på sin rett til å la sin fornuft overtrumfe alle innsigelser. Da skulle vel alt være duket for det klassiske drama hvor kjærligheten seirer over borgerlige konvensjoner, de to svarer naturligvis ja når Lykken og Kjærligheten tar dem ut av den smålige, knugende tilværelsen de har kastet bort livet i ?

Nei, ikke riktig det. Slik jeg er kommet til å se det er forfatteren mer realist enn som så. Både forelskelsen og Bills ekteskap er skildret uten indignasjon. Slikt skjer, det er så lett, like lett som å la seg falle. Det kreves knapt noen vilje, bare viljen til å bli stående krever styrke. Og slike asymmetriske ekteskap finnes, hvor maktforholdene synes å gå bare i en retning, langs usynlige, udefinerbare linjer.

Bill revolterer mot sin formynder, men klarer ikke riktig å hate henne - selv om det hadde vært praktisk for å makte å gjennomføre bruddet. Hans tross, skapt av forelskelsens nye selvrespekt, tvinger ektefellen snarere til selvransakelse enn indignasjon. De sterke bånd av sympati mellom dem kommer som små forvirrende stikk mellom de store motsetningene. Barna blir klar over forholdet. Men Bill har så smått bestemt seg, bare et under kan forandre hans avgjørelse.

Mer er det ikke å røpe av handlingen. Det langsomt, litt dvelende forløpet ender i et crescendo av fortettet drama. Dette er muligens en idéroman, men det er ikke en pedagogisk pekefinger som møter oss. Om det er "umoral" som tematiseres, så er den å finne både i og utenfor ekteskapet. Men forfatteren beveger seg ikke langs den trivialiserte myte om "kjærlighetssviket", hvor ursynden består i å ikke følge hjertets lyst. Boka er uegnet som moralsk alibi for egosentrisk lykkejakt. Men samtidig ubrukelig som slagvåpen i moraldebatter. Boka er urovekkende, ubehagelig, intens. Den innbyr til å tenke og føle en gang til, før livet er over.

Ivar Bakke