Se dette menneske. 

Jacques Presser: «Girondinernes natt»

Document Forlag 1998

«Girondinernes natt» er en tynn bok det tar kort tid å lese, men som lett kan komme til å oppta tanke og sinn i lang tid etterpå. Under ekstreme situasjoner med naken overlevelseskamp - hvordan hadde du og jeg reagert ? Hadde vi prisgitt alt og alle for å berge livet ? I konsentrasjonsleirene under den 2. verdenskrig utspilte det menneskelige register seg fra den mest uegennyttige oppofrelse til den råeste selvhevdelse. Svært mange av de overlevende ble senere naget av skyldfølelse og en mørk viten om hva som bor i et menneske.  

Ondskap smitter, en blir ikke et godt menneske av å være offer for andres ondskap. Under ekstreme forhold, der alminnelig anstendighet er både nytteløs og endog livsfarlig, vil en også kunne finne alle avskygninger av svik og fornedrelse. Primo Levi skriver i sitt forord at det finnes et område mellom kategorien offer og bøddel. Hvis vi skal lære menneskearten å kjenne, må vi utforske dette området slik at vi kan vite hvordan vi skal verne om våre sjeler neste gang de måtte bli satt på en lignende prøve. Philo Bregsteins etterord presenterer forfatterens bakgrunn for å skrive denne boka, samt et innblikk i hans øvrige produksjon. Både for- og etterord er interessant lesning, men hva med den lange novellen som bærer bokas tittel ?

Ofte er det svake sjeler som overlever lengst. Jacques Suasso Henriques er skolelærer i den jødiske ghettoen i Amsterdam. En av elevene er sønn av den beryktede Cohn, en jødisk kommandant i leiren Westerbork. Den unge læreren Suasso ser hvordan skolen langsomt tømmes for elever og foreldre, og vet at turen snart kommer til ham. Han får tilbud om å bli Cohns adjutant, dvs. få plass i en av de få livbåtene som fantes på det synkende skip Europas jøder var fanget i. Han skal skrive lister over hvem som skal med neste transport til Auschwitz. Men ingen er trygg, selv ikke Cohn. Den unge Suasso spiller lenge med i dette spillet, foraktet av alle, men med en berusende makt. Leiren er en absurd, uvirkelig verden, hvor fangene et skritt foran avgrunnen underholder med raffinerte teaterforestillinger. Men som Primo Levi poengterer: alt det som gjengis av enkeltepisoder er sant, nettopp slik gikk det for seg. Dette er et dokument, selv om det har litterære fortellertekniske grep. Er det stor litteratur ? Kanskje ikke, men ved andre gangs lesning konstaterer jeg øyeblikksbildenes pregnans, deres tydelige og klare uttrykk som gjør at de blir sittende fast på mitt indre øyes netthinne. Noen vil kanskje la seg distrahere av at enkelte setninger er gjengitt på tysk, selv om disse blir oversatt i fotnoter etter hvert kapittel. Det er ikke uvanlig i litteratur fra krigen - kanskje har man funnet det nødvendig for å gi en mest mulig presis representasjon. Det finnes øyeblikk i livet hvor en husker nøyaktig hvordan ordene falt, og mange gjengir slikt med en nesten manisk presisjon.

Teksten er både kort og kortfattet, med en språklig økonomi som krever en voldsom presisjon hvis den skal komme lengre enn en flat oppramsing. Den gjør det, og bli til bilder vi selv fyller ut med vår egen fantasi. Men altså hele veien denne rasende presise, nøkternt refererende, tiltvunget rolige stemmen som forteller om det ufattelige. Han som forteller er kanskje en skurk, men har tross alt sagt farvel til en menneskelig anstendighet han ennå kan erindre fra verdenen før nazismen. Han gjenkjenner den i renere form hos en ortodoks jøde, en som ikke lar seg flekke til av det moralske gjørmehull han er kastet inn i. Dette møtet blir fatalt for Suasso.

Bokas perspektiv var kanskje mer skandaløst og uvant da den kom ut i 1957, men neppe mindre aktuelt. Så mange forfattere har reist spørsmålet om det er mulig å være et anstendig menneske i vår tid. Pressers vesle bok peker på historiske omstendigheter hvor slike spørsmål ikke kan være uforpliktende tankelek, men blir til en fatal valgsituasjon. Leserne bys intet svar på hvordan vi kan verne våre sjeler hvis vi skulle bli satt på en liknende prøve. Men verken boka eller spørsmålet blir uvesentlig av den grunn.

Ivar Bakke