Memento Mori

Francoise Sagan "En forbigående sorg"

Aventura forlag Roman

Det finnes mange måter å lyve om døden på. "Jeg er ikke noe redd ved tanken på min egen død. I alle fall så lenge jeg slipper å møte opp personlig", sier Woody Allen. De fleste av oss lever som om dødens realitet er noe som gjelder alle andre enn oss selv. Så også Matthieu, en travel arkitekt i Paris som brått blir fortalt at han har ca et halvt år igjen å leve. Om denne dagen, om de reaksjoner og omvurderinger som en slik dødsdom skaper hos Matthieu og hans nærmeste, handler boka.

Altså en bok for rolig ettertanke, ispedd interessante formuleringer som gjør det enklere å godta den naturlige og fornuftige døden for deg og meg ? Aldeles ikke. I denne romanen blir døden ikke et "tema" som serveres på passe avstand, som et farlig og fascinerende dyr vi kan titte på gjennom sprinklene. Romanfiguren Matthieu vekker lett resonans hos leseren. Hans opplevelse av naken panikk, nedverdigelse og fundamental ensomhet i møte med sin egen utslettelse kan lett bli leserens egne tanker. Forfatteren stanser opp ved det skandaløse faktum at en hel klode går under, sett fra vår personlige synsvinkel, når vi skal dø. Verden slik vi kjenner den blir borte for godt, og vi kjenner ikke til noen annen verden enn den vi selv erfarer. Andre vil naturligvis leve videre. Livet går så til de grader videre uten oss. Noen vil kanskje sørge litt, men ingen vil oppleve min død som en himmelropende skandale, noe uhørt. De forholder seg "fornuftig" og "naturlig" til en såvidt selvsagt ting. Virker det håpløst og lite oppbyggelig ? De av dere som finner trøst og ro ved hjelp av mer harmoniske tolkninger av døden kan like gjerne fortsette med det. For oss andre er det en slags fattig trøst å lese en slik uforsonlig baktalelse av døden. Denne motstanden mot å skjønnmale noe så heslig og opprørende som døden, ligger det en slags bekjennelse i. Den springer ut av en tilsvarende intens glede over livet.

Med overstående beskrivelse in mente våger jeg skrive at Sagan har skrevet en vakker bok om døden.

Matthieu oppdager på nytt alt det som er ham kjært og umistelig. Andre ting, som har opptatt så mye tid og energi blir plutselig uvesentlig. Men mange gleder i livet som han mottar tankeløst i forbifarten lar seg ikke gjenoppleve nå som han har fått vite at det kanskje er for siste gang. Møtet med fargene, smaken, en vennlighet fra et menneske i vrimmelen - alt sammen blir en avskjed, det får en tyngde av vemod som stjeler den ubekymrede gleden. Det kjente fyndord "Memento mori" - husk du skal dø - blir problematisert, selv om romanen som sådan er nettopp et slikt memento.

Matthieu må snakke med noen. Hans nærmeste venn tar ham ikke på alvor. Hans elskerinne sørger mest over seg selv. Hans kone haster det ikke med, hun står ham ikke særlig nært. (jada, det står en kvinnelig fransk forfatter bak historien) Hans fordums store kjærlighet blir oppsøkt under tvil. Hun viser seg å være den eneste som på forsvarlig vis kan ta imot og svare på det vell av følelser som han bærer på. Hun er gift, men med en engelskmann som ikke er ofte hjemme og forøvrig ønsker at hun skal være lykkelig. Detaljer.. etter hva jeg kan forstå av bokas roman-univers.

Jeg må ikke glemme å nevne at boka er spennende, underholdende, har et plot som gjør den radikalt annerledes å lese om igjen. Sagan kan sine ting, hun lar leseren ta seg av sentimentaliteten, det er et drag av barsk høst over hennes knappe og klare stil. Men samtidig noe vemodig og ettertenksomt. Hun får sagt noe viktig om dødens uendelige ensomhet som bare lar seg utsi gjennom roman-genren. Samtidig er det like mye en vakker bok om det flyktige, svikefulle og forbigående fenomen vi kaller livet.

Ivar Bakke