Døden som salongmaleri.

Niklas Rådstrøm: Engel blant skygger.

Aschehoug 1996

Denne romanen starter svært løfterikt. Ikke sånn å forstå at det er noe lystelig tema, men åpningen er fortettet, intens og tankevekkende. Utrolig hvor elegant en kan pakke inn en masse informasjon i en tekst, la leseren ane, gjette, dikte med. I et platt anmelderresymé, blir det historien om den aidssyke fotografen som betrakter verden gjennom sitt vindu i en drabantbyblokk. Han tenker tilbake på sin barndom, på sin yngre bror som var født døv, på deres tause kommunikasjon. Så ble hans eget yrkesvalg en protest mot de forræderske ordene, han valgte bildet som kommunikasjonsmedium, i en slags solidaritet med sin døve bror. Slutten av første kapittel er et elegant, interessant, «puzzling» poeng. Dette tegner lyst, om et par alvorlige tema.

Etter hvert kan en kanskje si at romanen dementerer sitt eget opplegg. Romanen er lang, ordrik, - et rå-manus, sammenliknet med den novelleaktige åpningen. Den skildrer parallelt hovedpersonens langsomme beretning om sin barndom, og noen utflippa eksistenser som raver rundt i den grimmeste rocke-video av obskure garasjer .

Den foregir å skildre en slags rå, poetisk skjønnhet i all denne elendigheten. Og det er her jeg slutter å tro på romanens univers, det blir «bare ord». Forfatteren virker som en turist i den virkeligheten han skildrer. Gjennom sitt «dype og poetiske» språk - hvor det grimme og heslige på temmelig motbydelig vis omformes til noe estetisk tiltalende, fremstår fortelleren som en person med et utvendig, litterært og distansert forhold til verden. Og forfatteren signaliserer ingen distanse til sin hovedfigur. Jeg slutter å tro på de forskjønnende omskrivingene, jeg tror ikke på personene, de er som klipt ut av en dårlig road-movie.

Jeg reagerer når forfatteren skildrer dyrleger som tar keisersnitt med slirekniv, for senere å partere kalven med denne. På folk som lærer å reparere motorer som om de var utstyrt med helbredende hender i stedet for tålmodig ervervet innsikt. På småbrødre som ikke vil at noen skal røre ved en halvt ihjelslått gutt, fordi hans spasmer og rykninger ligner på en sang.

Det er en nummen, uvirkelig og verdensfjern pratsomhet over romanen. Og en ekkel, tilfreds estetisering av interessant og spennende elendighet som en kan lage poetiske bilder av. En annen svensk roman rinner meg i hu: «Tyven» av Gøran Tunstrøm. Der er lengten opp og ut til et rikere liv et viktig trekk ved romanen. Skildringen av det karrige sosiale miljøet virker spill levende i sammenligning. Verken uthengning eller sentimental sympatisering fra trygg avstand, bare så tett på, så uimotsigelig sann.

Niklas Rådstrøms bok virker i sammenligning som en smakløs kampanjefilm for det nyeste og hotteste innenfor elendighets-turisme. Opplev skikkelig stilig og rocka jævelskap. Dette stedet har alt, aids-pasienter som pisser blod, ungdommer med lynol-filla ut av bukselommen, her er ikke spart på noe, vakkert og smakfullt er det óg. Eller nettopp ikke. Fordi det er så koselig distansert, dette språket. Det blir en mur mot den virkelighet som pøses ut over sidene. Fordi det er jævelskapet Rådstrøm forskjønner, i stedet for å vende blikket mot det verdifulle som bor i selv den usleste skjebne.

Det siste var sikkert forfatterens hensikt, men den litterære verden er også brutal. Her holder det ikke med gode hensikter. Fortelleren må makte å holde oss fast, vi må tro det vi leser, enten det er sant eller ikke.

Ivar Bakke