Amerikansk overdose.

Tristan Egolf: “Kongen på fyllinga”

Roman - Aschehoug Oversatt av Herman Willis

Baksideteksten hevder at dette er en ”eksplosiv debutroman, gjennomsyret av hat til et dobbeltmoralsk Amerika”. Det er riktig. Som nid-portrett av et land nordmenn har sterke oppfatninger om, er boken riktig vellykket. Vi får bekreftet og modernisert våre Hollywood-forestillinger om udannede handlingsmennesker i Midt-Vesten. Deres bitre erfaringer med omverdenen fører ikke til noen forståelse av samfunnet rundt dem. Erfaringene av urett omsettes aldri til noen konstruktiv politisk aksjon for forandring (slik vi liker å oppfatte den tilsvarende norske reaksjonsformen). Når frustrasjonene tårner seg opp, finner deres avmektige raseri utløp i meningsløse utageringer som rammer uskyldige. Samfunnet er korrupt i en grad som gjør at ingen gidder å gjøre forsøk på å komme ondet til livs. Flertallet dopes til passivitet gjennom åndsforlatte såpeserier, begeistret sportsidioti og billig sprit. Det kristelige makthierarki tror på mammon og støtter seg til Jesus.

Sånn, da skulle det meste være på plass, og vår sinte, unge forfatter kan la den ensomme hevner valse opp med hele røkla. Tristan Egolf leverer varene og mottar strålende kritikker, spesielt utenfor USA. Hans figur, John Kaltenbrunner, er en intelligent taper, og det at han taper skyldes først og fremst omverdenens dumhet, feighet, konformisme, etc. - samt en solid dose uflaks. So the story goes. For all del: Slikt forekommer dessverre rett ofte der mennesker lever sammen, men hvordan skildre dette uten å ende opp i en forenklende forakt for massen?

Historien om vår fåmælte og ubøyelige helt blir fortalt av hans kollega i et renovasjonsfirma. ”Søplemann” - eller ”trash man” er en megetsigende yrkestittel i et land der ”white trash” er en benevnelse på en kategori mennesker, ikke papiravfall.

Før John endte opp her, har han vært gjennom en serie fornedrelser som på pedagogisk vis blottstiller ulike trekk ved USAs mistrøstige ansikt. Men så en dag har vår John fått nok. Renovasjonsarbeiderne gjør opprør, de oppdager sin makt og lar hele området råtne i sitt eget avfall. Den etter hvert uholdbare situasjonen vipper hele småbyen av hengslene, og galskapens

ulike former utpensles med overdådig fortellerglede.

Språkføringen er ”eksplosiv” og ”burlesk”, som det heter i anmeldelsene. Dvs. den er ytterst

litterær og lite muntlig i formen, fortalt av en renovasjonsarbeider som ved et pussig sammentreff uttrykker seg slik mange friskfyraktige forfattere gjør for tiden. De ordrike, sirlig utpønskete vittighetene kommer som små knallperler i prosa. Det blir mye futt og smell, men det pussige med eksplosiver er at man simpelthen kan gå lei dem når de opptar for stor plass film og bøker. Det blir som en langdryg nyttårsaften, etter en halvtime med raketter vil de voksne ofte inn. En halv setning som smaksprøve:

”...når han dvelte ved dette bildet i sin helhet, ble det satt i gang hypersekresjon fra en merkelig indre kjertel som, dersom den hadde blitt utvunnet, destillert, masseprodusert og

gitt til et kompani med frontlinjesoldater i et hemmelig eksperiment i regi av

regjeringen, utvilsomt ville vist seg å heve de aggressive instinkter til de rene mordorgier.”

Utvilsomt. Men over 400 sider med denne stilen tærer også på ens humør.

Når noen hevder at forfatteren står i gjeld til Faulkner - som også gjorde seg upopulær i USA gjennom sine skildringer av småbyprovinsialisme og maktmisbruk - så må det være den rent ytre tematikken en har i tankene. Tristan Egolf skriver høyrøstet og glimtvis morsomt om nokså triste tema, hans form minner om en amerikansk action-film; slagferdig, handlingsmettet, befolket av type-figurer vi fort drar kjensel på. Jeg føler meg litt lurt. Forfatterens utvilsomme fortellertalent etterlater bare bekreftede fordommer om USA. Det blir en velskrevet røverroman med et viktig tema som krever et større talent for å bli tatt på alvor. For å holde leserens interesse fanget behøver det ikke være så vilt, en trenger ikke rope så høyt, bare en unngår denne følelsen av å ha sett (ja, nettopp sett) alt sammen før.

Ivar Bakke.