Nær- livet - opplevelser.

Susanna Tamaro: "Gå dit hvor hjertet fører deg"

Oversatt av Sigrid Omland Hansteen

Olga er en gammel kvinne som ønsker å nå sin datterdatter. Det er på mange måter for sent, de får ikke til å snakke med hverandre. Hvor mye de enn har til felles, hvor nært de enn står hverandre; de kan ikke snakke sammen om de viktige tingene. Datterdatteren har reist til USA, bort fra sin gamle mormor som fostret henne etter at moren døde. Det ble for tett og nært, hun fikk ikke puste, folde seg ut. Olga skjønner det, vet av erfaring hvor nødvendig det kan være å skape et rom rundt seg som er sitt eget. Likevel er tanken på å snart skulle forlate denne verden uten å ha fått meddelt seg til den en står nærmest for umulig. Hun skriver i stedet. Brev som aldri blir sendt, men som en gang skal leses når hun selv er død og borte. "Gjennom det å ha levet lenge og tatt farvel med så mange personer vet jeg nå at de døde tynger, ikke så meget ved fravær som ved det som - mellom dem og oss - ikke er blitt sagt." I de dagboksaktige opptegnelsene søker hun å nærme seg de viktige og vanskelige tingene som angår dem begge. Sin egen oppvekst, de erfaringer og lærdommer hun har tatt vare på. Sin egen datter, som hun prøvde å ikke kvele med påtvungen intimitet, som hun prøvde å forstå, som hun mistet. Først gjennom en kontakt som langsomt frøs til, siden i bokstavelig forstand, i en bilulykke. Det danner "settingen", bakgrunnen for hennes nære samliv med sin datterdatter. En epoke som nå er over, men som fortsatt spiller en viktig rolle i begges liv.

Det eldgamle epigram "kjenn deg selv" blir ofte utlagt som "kjenn på dine egne følelser". Men det er jo bare en begynnelse. I en intimitetskultur som ofte assosierer intellekt med følelseskulde, er det interessant og oppløftende å lese denne romanen. Her er det ikke bare tale om å føle sterkt og ekte, en forsøker også å forstå - seg selv og Den Andre. Til det kreves det et lite skritt tilbake, en avstand, slik at en kanskje kan lese en slags beskjed ut av følelsenes kaotiske tegn. Olga har denne usentimentale, selvdistanserende evnen til å forstå hvordan egne karaktertrekk og erfaringer setter rammer og premisser for andres utspillelse av sin rolle. Hvordan vi blir hverandres fangevoktere uten å ville det. Noe av det mest innsiktsfulle jeg har lest om generasjonsmotsetninger.

Men dette er heldigvis ingen Freudiansk byggekloss-roman, hvor en til slutt regner seg fram til hvorfor alle må oppføre seg slik de gjør. I romanens menneskesyn finnes det en slags humanistisk strenghet, en betoning av ansvar for hvordan vi forvalter våre liv, selv når kortene vi har fått utdelt ikke er de beste. Essensielt er det poeng at våre opplevelser i livet bare et stykke på vei bestemmer hvem vi er; også vår tolkning og refleksjon omkring våre erfaringer bestemmer hvilken rolle de skal få spille. Flere ganger er jeg fristet til å sjekke fødselsåret - er forfatteren virkelig bare noen få år eldre enn meg ? Så klok det er mulig å bli av sine sår, så mange av oss blir mest hemmet av dem. Det er nettopp denne evnen til å forstå og vise forståelse som gjør at hun evner å komme nært sin datter, overskride sin egen begrensning. Og ha noe å si henne. Jeg mener - hva slags monster skulle det være som ikke skulle bli beveget av det imøtekommende og varme mennesket som linjene avspeiler - enten det er romanfiguren eller forfatteren vi taler om.

Boka tematiserer dilemmaet mellom to ideal: å gi hverandre frihet og å bry seg om hverandre. Skal ikke forsøke meg på noen oppsummering av forfatterens facit. Det merkelige er jo at romanens plot fungerer - det virker opplagt at dette er nettopp Olgas dagboksnotater til sin datterdatter, ikke en lærebok i livskunst. Flere av passasjene er en ren språklig nytelse, så assosiasjonsrike, fortettede, klare. Slik fargene kan bli det om høsten, en årstid hvor det gjerne finnes tid til å sanse sine omgivelser. Ofte fremstår de med en fylde og klarhet som en hektisk sommer aldri kan gi.

Ivar Bakke