Den dramatiske hverdagen.

Vibeke Marx: ”Morgenåpner”

oversatt av Per Malde Aschehoug

En ganske alminnelig barnehage er i grunnen full av dramatiske, betydningsfulle hendelser, hvis en bare har blikk for det. På en sjarmerende, klok måte tar Vibeke Marx oss med inn i hverdagen til «Duedalen» barnehage. Til det arbeidsfellesskap og den omsorg som dette miniatyrsamfunnet eier. Og, naturligvis, til den maktkamp og de konflikter som gjerne utspiller seg mellom seks kvinner som også er mennesker.

På en innlevende, usentimental måte skildres de forskjellige kvinnenes opplevelse av verden. Hvordan de strever med å kommunisere med barna, hverandre, ektemenn og andre ensomme....

Så mye folk av og til skjønner av hverandre - uten å kunne si det. På et eller annet vis klarer denne boka å vise både dette «store blikket» som ser alt, forstår alt, og tilgir alt, og, på samme tid; konfliktene, misforståelsene, ensomheten midt mellom dem som lever så tett på hverandres liv.

Dette er en klok, intellektuelt utfordrende og spennende bok fra det trivielle, hverdagslige livet vi stundom synes vi lever. Hva handler den så om ? Vanskelig å svare på slikt når det dreier seg om gode bøker. Jo, altså; en barnehage. Seks kvinner. Deres forhold til omgivelsene. Det skjer ikke så masse, sånn av ytre aktion. Noen strever med sine relasjoner til sine nærmeste, både de som kommer for tett på, og de som glir fra hverandre. Det er jo ikke akkurat nytt ?

Nei, men hva er det som tematisk er nytt innenfor litteraturen ? Det er måten dette gjøres på. Som får leseren til å få øye på de gamle tingene, ane storheten, dramaet i alle de menneskeskjebner som kommer i vår vei. Det er for meg, som leser, ingen hverdagslig hendelse. «Morgenåpner» åpner for deltagelse, undring og ettertanke. Og gjenkjennelse - som er et uomgjengelig element i enhver roman som skal holde interessen fangen. Ikke gjenkjennelsen av et tankeskjema, men gjenkjennelsen av en menneskelig erfaring.

Jeg kjenner meg igjen, føler meg forstått av denne kvinnelige forfatteren som skildrer et kvinnemiljø i en barnehage. Hennes pendling mellom det allmenne og det særpregede ved våre ymse liv og levnet - den røper en klok, erfaren betrakter. Den kritiske distansen og varme innlevelsen gjør denne boka veldig realistisk. Det er ingen oppbyggelig skryte-bok om egalitære kvinnefellesskap. Og heller ikke noe nidbilde av et intrigefyllt vepsebol. Dessuten vil jeg berømme skildringene av menn som stundom sneier innom denne kvinnegalaksen.

De er sett, de er skildret som mennesker, ikke hentet ut av arkivet for stereotypier over det mannlige. Det er da også en kvalitet ved denne boka.

De som oppfatter litteratur som en slags evolusjonshistorie, hvor enhver ny form representerer et framskritt - vil naturligvis bli skuffet. «Morgenåpner» er en nokså tradisjonell roman, bortsett det uvanlig store antallet personer som får en jevnbyrdig plass. Men en tradisjonell form er intet hinder for at en roman kan bli en ny, plutselig frigjørende tanke for sin leser.

Hva er det underliggende budskap i denne nær-studien av en typisk kvinnelig erfaringsmateriale ? Jeg vet sant og si ikke. Bare at jeg som mannlig leser føler meg inkludert, og at forfatterens synes å ha et blikk både for det spesifikt kvinnelige og det allment menneskelige. Det bidrar til å åpne øyne, til dialog mellom forfatter og leser. I beste fall til å åpne for en større grad av kommunikasjon mellom lesere.

Det er jammen ikke verst, innenfor et område som er så fullt av klisjeer og stivnede tolkningsnøkler. Det beskjedne, hverdagslige språket er ikke hypnotiserende stilistiske blinkskudd. Blir ikke gående å tygge på geniale formuleringer. Det er beskjedent, men ikke pratsomt. Hverdagslig, men likevel stramt komponert. En merker det bare ikke, sånn uten videre. Ikke la deg lure av et beskjedent ytre. Les boka, den handler om sånne som oss. Vi er noen merkelige skapninger.

Ivar Bakke.