Kontrafaktiske spekulasjoner.

 

Hva ville skjedd hvis vi på 70-tallet  hadde valgt en generell støtte til de ulike distriktsnæringene - i stedet for å innføre statlig næringsstøtte til jordbruket?  Spørsmålet er verdt å tenke over. Det er igjen aktuell politikk, ettersom de aller fleste av dagens bønder må kombinere gårdsdrift med ting en kan tjene penger på. "Færre, men sterkere" har vært Bondelagets visjon for næringa; en bruksstørrelse der folk kan ha gården som levevei. Men "bondekannibalismen" er en av årsakene til at statsstøtten etter hvert mister politisk legitimitet. Den virker produksjonsdrivende og skaper stadig færre arbeidsplasser i distriktene. 

 

Ottar Brox tilhørte kretsen rundt professor Sigmund Borgan ved Norges Landbrukshøgskole på 1960-tallet. I et tilbakeblikk forklarer han den politikk de argumenterte for: "..ingen av de virksomhetene som bygdefolk faktisk drev - enten det var melkeproduksjon, sauehold, fjørfe, tømmerhogst, fiske eller småindustri, i hvilken som helst kombinasjon med lønnsarbeid - burde prefereres eller diskrimineres av myndighetene. I prinsippet burde en da kunne vente at den enkelte ville tilpasse seg slik at markedene og lokale ressurser ble optimalt utnyttet. Miljøet var også opptatt av de politiske implikasjonene av at de yrkeskombinerende bøndene ble marginalisert, samtidig som melkesubsidiene med nødvendighet måtte generere overproduksjon: Det ville redusere Stortingets villighet til å overføre midler gjennom jordbruksavtalene, og på litt sikt ramme også de spesialiserte bøndene. Som deltaker i denne debatten kan jeg sjølsagt mistenkes for selektiv hukommelse, men jeg kan i alle fall ikke huske at Borgan-siden i denne saken ble utsatt for noen avgjørende faglig kritikk. Til tross for dette må vi nok slå fast at den kritiserte politikken i sine hovedtrekk fortsatte, og kanskje i enda sterkere grad etter 1975, da det mest kapitalintensive landbruket langt på vei ble gjort sjølfinansierende gjennom støttesystemet."

 

Bønder har hatt en lei tendens til å gjøre statlig tilført kjøpekraft om til økt (overflødig) produksjonskapasitet - i stedet for privatforbruk. Normale, Skikkelige Arbeidsfolk har vært flinkere der, men siden de "må betale fylla sjæl", har de moralen på sin side. Brox’s kritikk av de rådende forhold virker tilforlatelig. Men det gjenstår et par spørsmål før en kan anbefale hans alternativ som praktisk politikk.

Da jamstillingsvedtaket kom, var det omtrent null nyrekruttering i bondenæringa, gjennomsnittsalderen ble årlig ett år høyere. Kan det ikke hende at melkesubsidiene bremset en virkelig hardhendt avfolkning og strukturrasjonalisering - at Borgan tok feil når han hevdet at Hitra-aksjonistene ba om mer av den medisinen som holdt på å ta livet av dem? Uten jordbruksstøtten ville bare virkelig store bruk kunne skaffe den nødvendige kapital for å avvikle det som i dag omtales som ulovlig barnearbeid. En lavere lønnsevne, uten intern subsidiering av de minste, ville også ha favorisert stordrift (og skapt overproduksjon? ) hos dem som fortsatt skulle leve av melkeproduksjon. Dagens forfallshistorie, der landbruket går fra å være arbeidsintensiv til å bli kapital-krevende, kan også sees slik: Ikke ti ville Lundteigener og Rotmoer hadde kunnet overtale vår generasjon til å drive gård slik det artet seg den gang jordbruket var selvfinansierende og sysselsatte/slavedrev det mangedobbelte av i dag.

 

Bankfolk kan drive kornbruk på Østlandet som attåtnæring/lønnssubsidiert hobby når en ikke kan leve av gården. Det samme skjer med sauenæringa, som opplever dramatisk avskalling. Skal en overhodet ha en norsk produksjon av melk, så kan jeg vanskelig forestille meg Brox’s alternativ, der en skal subsidiere arbeidsintensiv, ulønnsom gårdsdrift med godt betalt lønnsarbeid. Han medgir da også selv: "Men samtidig er det klart at de mest arbeidsintensive produksjonsformene, som melkeproduksjon i liten skala, vanskelig kunne ha overlevd lønns-utviklinga etter 1970 - nesten uavhengig av landbrukspolitikken."

 

Det norske lønns- og kostnadsnivå gjør det billigere å kjøpe dyre maskiner enn å lønne arbeidsfolk. Så rekker en kanskje litt arbeid utenom, slik at det langsomt blir gården som blir biinntekt. I tunge stunder kan det se ut som om "etter oss kjem makkfloa". Det faktum at jeg tjener nesten like mye på denne artikkelen som på å fore en okse i et år virker ikke akkurat produksjonsdrivende. Men det bidrar til utpønsking av alt mulig annet enn gårdsdrift. Vi trenger arbeid på bygdene nå til dags. Hovedsaken er at det bor folk i husan.

 

Ivar Bakke