Utenlandsk skjønnlitteratur

Ymse tjafs jeg har skrevet.

Duækkeherfradu ?

Ikke så lett å lese, men det er nå det de sier, likevel. De er gjerne ansatt i kommunen, ofte med gåtefulle stillingsinstrukser og ettårige engasjemang. Vi treffer dem på etterfester og konserter, de er nesten alltid hyggelige og interesserte. Min ex-kone får gjerne dette spørsmålet etter noen få takter. "Duækkeherfradu" - i ett ord, med et smilende spørsmålstegn bak, som var de to nordmenn som traff på hverandre i Bombays gater, sammensvorne i en felles hemmelig viten om et hjemland som er deres eget. Selv er jeg "herfra".

Det er nå så rart med det, den globale landsby til tross: Det en er oppvokst med, det en kjenner, språkets lokalkjente benevnelser på tingene - det er noe eget og trygt ved det. Kanskje er det ordvalg og tonefall den fremmede savner mest, som gjør at en aldri blir helt hjemme i et annet språk eller en annen dialekt. En sjenanse over sine egne ord som plutselig kjennes fremmede, uforståelige eller latterlige her blant disse menneskene som ikke kjenner din fortid, bakgrunn, din verden av i går. Måten man geberder seg på når man skal uttrykke glede, sorg, sinne eller komikk:

Ubetydeligheter alt sammen.

Men forsynt med fotnoter

om at dette skal du savne mest

engang.

- for å låne litt fra Kolbjørn Falkeid. Men slik er moderniteten, det er ingen vei hjem igjen, din verden av i går er borte. Og aldri har man som i hjemløshetens århundre dyrket drømmen om landskapet som hviler i seg selv, bygden der tiden står stille og menneskene lever i pakt med hverandre og naturen. En vakker drøm for hjemløse sjeler. Når de kommer hjem blir en skuffet over at de lokale innfødte ikke lever opp til den pastorale idyll, at de dyrker fremmede guder og ikke er klar over hvilke gamle skatter som ligger hjemt på kistebunn og stabbursloft. Jeg vet ikke hva som er verst av saligprisninger over det gode liv på landet eller urban forakt for uvitende bondetamper. Det er vel ofte to trinn i den samme stigen. På 70-tallet dyrket man hans majestet Arbeideren i ydmyk respekt og med dårlig samvittighet. De første store kull av utdannings-samfunnet så seg litt beskjemmet tilbake på de som ble igjen. Kjartan Fløgstad tok seg sommerjobb på Sauda smelteverk, og har siden gjennom en rekke bøker lansert seg selv som industriarbeider. Men både bønder og arbeidere trenger opplysning, serru. Og den kan - i følge Lenin - kun bibringes massene utenfra. Det er trolig her de ydmyke studenter kom inn. Det der er historie nå, heldigvis, sammen med en rekke lignende variasjoner over samme tema.

I dag må bøndene bygge ut bredere allianser, vi er blitt for få til å utgjøre noen politisk kjøttvekt. Selv i typiske jordbruksbygder er vi i mindretall. La oss gjøre business av annerledesheten. La oss vise sivilisasjonstrette europeere hva de kan misunne oss. Kall det dypøkologi, lokal (kyst-)kultur, kvinnelige verdier, trøste-og-bærekraftig utvikling i pakt med lokale ressurser - bruk det riktige søknadsspråket, få hull på de riktige pengesekkene, vær positiv og stolt av din bygd.

Javel. Alt dette er kanskje både nødvendig og klokt, rent strategisk sett. Identitet er ikke noe en har, men noe en hele tiden skaper. Jeg kjenner meg bare så lite igjen i beskrivelsen av min livsverden. Jeg kommer ikke fra denne oldsak-samlingen, jeg "ækkehæfra", jeg lever for det meste som europeere flest. Denne nymoderne bølgen minner om 1890-åras nasjonalromantikk. Både i sitt utspring fra et urbant eksil, og i sin buktalerkunst på vegne av andre. Et tilbakeskuende eliteprosjekt i vadmels-kamuflasje, - er det dette som skal gi arbeidsplasser og framtid på bygdene ? Vi trives her, det finnes gode samfunnsøkonomiske grunner for å beholde en desentralisert bosetning. Det skulle ikke være nødvendig for voksne folk å leke gjemsel bak eksotiske identiteter for å bli værende. Vi er som folk flest - en moderne miks av det vi velger. Finner vi det godt, velger vi det, enten det stammer fra nær eller fjern, nytt eller gammelt - for å låne en lite påaktet tanke fra selveste Bjørnson.

Ivar Bakke