Bygdeutviklingsseminar.

 

”Det det gjelder om nå, er å melde seg på vinnerlaget!” sa konsulenten, og satte seg bedre til rette i sofagruppen. Den formelle delen av kurset  var over, nå gjenstod bare ”den sosiale biten”. Arne satte seg tungt til rette ved siden av oss. ”Jasså, så det er her vinnerlaget sitter”, sa han og smilte bredt til foredragsholderen. Denne ga uforstyrret på med sitt: ”Det det handler om er å ta tak i mulighetene. Bønder flest tenker alt for tradisjonelt. Tenk bare på hvor mange som er villig til å betale for å oppleve det særpregede miljøet som finnes rundt om. Dere har jo alt - natur, gammel byggeskikk, nær kontakt med levende dyr, - det er mange som er villig til å betale for å oppleve miljø og nisjeprodukter ned særpreg. Men bønder har ikke tatt tak i denne utfordringen, de tenker bare på å bevare gårsdagens situasjon.”  

 

Arne så litt spørrende på den innleide kapasiteteten. ”Så de gamle  forestillingene om en nasjonal ernæringspolitikk som omfatter flertallet skal vi forsøke å glemme, og i stedet satse på en spesialisert nisjeproduksjon for en kjøpesterk minoritet?”  

Foredragsholderen nikket. ”Ja, men en må se på helheten. Dere har jo en villmark utenfor stuedøra og kan levere et opplevelses-konsept som er unikt.

Og så den sauen dere kan produsere, - det er jo et helt spesielt produkt uten noe bruk av sprøytemidler.”

 

”Det har i alle fall jerven forstått å verdsette” mumlet Arne stille, han sluttet med sau for to år siden, da tapsraten kom opp i en tredjedel. ”Jeg har jo prøvd meg litt med turisme”, sa han høyt. ”Det synes som om det er mer penger i å selge folk fritid enn å produsere mat, du kan ha rett i det. Men å drive med turisme som attåtnæring er ikke lett, gårdsarbeid skal jo også gjøres i rett tid. Ingen av næringene lar seg drive med venstrehånda. En får velge.”  Konsulentens monolog fortsatte uforstyrret: ”Det er alt for mye jante og motvilje mot dem som tør å tenke nytt i bygdene. Men en må jo heller ikke glemme den kulturelle biten. En kan jo ikke vente at det skal komme nye kvinner til bygda så lenge mannfolka bare prater om traktorer og elgjakt. Og hvorfor satser ikke flere på økologisk produksjon, det er jo et produkt som virkelig selger!”  Jeg vet sånn omentrent hva Arne mener om global matforsyning og økologisk engsoleie,  og skottet spent bort på ham.

 

Arne smilte sitt bredeste smil.  ”Jo, men der har jeg et konsept på gang som er i tråd med det vi har lært på kurset i dag. Gården min ligger litt for langt fra byen til å kunne supplere dem med livsstilsrekvisitter. I stedet er jeg med i et integrert  behandlingsopplegg med vekt på lokale tradisjoner og dypøkologisk innsikt. Det dreier seg om integrering av individ med adferdsvansker og sviktende sosial trening. Vi har tatt inn grupper på fire som har hatt kurs i hvordan bønder kan finprate belevent med kvinner fra akademisk bakgrunn. Dessuten har vi hatt et prosjekt med hospitering av åndssvake, homofile… hester.”

 

Konsulenten glippet med øynene og så usikkert bort på meg. ”Ja, Arne leide ut hytta til et seminar for prester”, stotret jeg. Men Arne var ikke til å stoppe: ”Nå har jeg inne en søknad om økologisk oppdrett av bygdedyr. Det forrige kurset, det om generelle, rasistiske forestillinger om bygdefolk gjennom to århundre, var en suksess. Trygve Hegnar var leid inn, han  prata som en Fossen, og etter det var det flere som solgte de små pekallbrukene sine til høystbydene. De lo så de nesten fikk Valebrokk på vei til banken med pengene. Og til neste år har vi tenkt å få hit en ekte indianer som skal fortelle litt fra livet i reservatet. Men mye av dette er på planleggingsstadiet ennå. Det gjelder å ta i bruk begge hjernehalvdelene. Men nå må jeg visst gå, før min bedre hjernehalvdel begynner å lure på hvor det blir av meg. Kyrne skal ha tradisjonskosten sin, så herrene får ha meg unnskyldt.” - sa Arne og reiste seg, mens vi andre satt og gapte som fisker på land.

Jeg nådde ham igjen på trappa. ”Skal si du ga den stakkars foredragsholderen fliingen”. ”Stakkars?” Arne spyttet ut ordet. ”Er det synd på folk som kan tjene gode penger på å snakke til oss som om vi var småunger om tema de selv ikke har den blekeste anelse om? Hadde du montert svada-filter på den fyren, så hadde det blitt stille, gitt.

 ”Ja, men det er da mye i det han sier” mente jeg. ”Javisst - en kunne jo f.eks fremmet tilsvarende generelle forestillinger om innvandrere, eksemplifisert dem med anekdoter fra det virkelige liv, og ende opp med et greit og klart oversiktsbilde av Oss og Dem. Sikkert ”mye i det”. Men hva skal en bruke slikt til ? Øke forståelsen, innsikten, løse problemer ? Bah.. Tenk hvordan det hadde gått med disse folka og deres karriere hvis de en gang hadde ytret seg tilsvarende om mørkhudete innvandrere som det de gjør om bønder? Men nå må jeg gå, vi får prates senere.” Jeg ble stående og se etter ham. Var det virkelig Arne, min langmodige nabo, som hadde fyrt seg opp til et slikt kaldblodig sinne. Han som ellers knapt sa et ord i en forsamling. En middelaldrende mann fra bygdene, uten formell kompetanse eller fancy preferanser. Jeg hadde visst undervurdert fyren. Det er så fort gjort å undervurdere folk.

 

Ivar Bakke